Dataspill: Læring eller lørdagsgodt?

Gjennom å observere barns dataspilling kan man forutse et barns språklige utvikling flere år frem i tid, viser ny forskning.

En slags «snikdiagnostisering», kaller Morten Bergsten Njå det.

– Hele klassen spiller, og så kan læreren få et diskret hint om hvem som trenger ekstra støtte.

Njå er utdanningsforsker ved Universitetet i Stavanger, og disputerte denne våren med en doktorgrad om hvordan det digitale lærespillet GraphoGame kan brukes til å få innsikt i barns leseutvikling. Spillet er utviklet for å lære barn å lese, gjennom kobling av lyder og bokstaver. Spillet er adaptivt, som betyr at vanskelighetsgraden tilpasser seg spillerens ferdigheter etter hvert.

Forskningen viser at førsteklassingers spilldata kan predikere hvilket nivå de kommer til å ligge på i fjerde og femte klasse. I dette ligger det et stort potensial: Elever med lesevansker kan oppdages tidlig og få tilpasset undervisning. Nå ønsker Njå at spillutviklere skal gjøre det enklere å følge med på elevene.

– Som lærer har du ansvar for tretti elever og har begrensede ressurser til å identifisere elever med utfordringer. Da er det veldig greit å ha muligheten til å få informasjon om elevene gjennom spilling.

Også «vanlige» dataspill kan være gode verktøy i skolen. En fersk studie fra Universitetet i Bergen viser hvordan elever ved Nordahl Grieg videregående skole får styrket sin evne til etisk refleksjon gjennom å spille og diskutere dilemmaer fra zombie-spillet «The Walking Dead».

Det sentrale, både for de yngste og de eldre barna, er at lærerne er aktive og har spillkompetanse.

– Barn kan lære mye av spill, men ikke alene. Det må være en del av opplegget i skolen, sier Njå.

De siste årene har det pågått en stor debatt om hvordan digitaliseringen av skolen bidrar til barns skjermavhengighet. Men å snakke ensidig om ‘skjermtid’ blir for enkelt, mener Njå.

– Skjermen er bare en flate. Hvis du fokuserer på enheten i stedet for bruken, fokuserer du egentlig på ingenting. Vi snakker jo ikke om «pennetid».

Han løfter fram et eksempel fra sin egen tid som lærer. En dag lot han elevene undersøke en interaktiv nettside over passasjerlistene på Titanic. Her kunne elevene klikke seg rundt og se hvem som reiste på første og andre klasse, noe som la til rette for gode diskusjoner i klassen.

– Ungene lærte om Titanic. At vi gjorde det på en skjerm er ikke relevant.

For lite av diskusjonen rundt skjerm handler om innholdet, mener han,

– Jeg tror absolutt det stemmer at TikToks algoritmer er skadelige for barn. Men det betyr ikke at det er et problem i seg selv at elevene bruker en IPad.

En sterk kritiker av digitaliseringen i norsk skole er forfatter Maja Lunde, som i fjor gav ut boka Skjerm barna.

– Barn og unges tid og persondata har blitt varer i verdens største industri, sier Lunde.

Mye har skjedd i skjermdiskusjonen siden hun begynte å arbeide med temaet i starten av 2023. Vi står overfor et «tobakksøyeblikk» når det gjelder bevisstheten rundt skjermenes negative påvirkning på barns konsentrasjon og trivsel, tror Lunde.

– For noen år siden var det omtrent umulig å tenke seg mobilfri skole, men i dag er det jo uhørt med mobil i klasserommet.

Der hun tidligere opplevde å bli sett på som «antikvarisk» i sin iver for aldersgrenser på sosiale medier, er det i dag stortingsflertall for tiltaket.

– Veldig mange kjenner på ubehaget ved å ha tekgigantene i lomma, og å se dem omringe Donald Trump under presidentinnsettelsen.

Det foregår klare lovbrudd i norsk skole, hevder Lunde, og viser til Datatilsynets undersøkelse av 50 kommuner denne våren, som avdekket at mange av dem har innført digitale læringsverktøy uten å vurdere elevenes personvern på en tilfredsstillende måte.

– Vi må spørre oss om det er det til elevens beste at de får utdelt en digital enhet, med tilgang til gamingsider, sosiale medier, Jodel, Netflix og YouTube, sier Lunde.

Hun sammenligner det med å ha en TV i klasserommet som viser reklamefilmer non stop.

Når det gjelder læring fra dataspill, vedgår Lunde at det kan være gode effekter av dette, men at vi må være bevisste på hva det går på bekostning av: den fysiske læringen.

– Vi mennesker er fysiske vesener. Den biologiske måten vi lærer på, skjer i samspill med andre levende mennesker. Vi vet fra hjerneforskning at jo yngre barna er, desto viktigere er det taktile og kroppslige i læringen.

Mange digitale metoder i skolen har et «snev av keiserens nye klær», syns hun. Et læringsspill på Ipad kan ofte like gjerne gjennomføres med klosser eller bokstavkort.

Det er mye følelser i diskusjonen, mener Morten Bergsten Njå, som tror en del av skjermskepsisen skyldes foreldres egen usikkerhet.
– Som forelder er man ikke lenger den som sitter på all informasjonen barna får inn. Det er nok ubehagelig for mange.

Han tror også en del av dagens foreldre lengter tilbake til egen barndom og oppvekst.

– Mange har nok en nostalgisk idé om en tid hvor barn lekte ute i gatene og alt var greit. Og så kom internett og teknologien og alt ble galt, liksom.

Maja Lunde mener det er en avsporing å snakke om nostalgi.

– De som sier dette, hører jo ikke etter hva det er vi faktisk snakker om. Når vi kritiserer lovbrudd rundt personvern og GDPR, får vi høre at det er nostalgi eller moralsk panikk.

Også 65 prosent av lærerne syns det er for mye skjerm i skolen, ifølge en rapport fra Skolenes Landsforbund. Lunde ønsker at flere av disse får komme til orde i samfunnsdebatten. I tillegg ønsker hun teknologi inn som et eget fag i skolen.

– Men jeg vil at vi skal gjøre det skikkelig. Ikke som i dag, hvor teknologien er spredd utover de andre fagene.

Et viktig argument for de som er kritiske til digitaliseringen i skolen, er barns dramatisk dalende leseevner. Fra 2018-2022 økte lavtpresterende elever fra 19 til 27 prosent, og lite tyder på at det har blitt noe bedring etter dette, trolig tvert imot. Særlig unge (men også mange voksne) sliter med å lese lengre tekster.

At forfatteren Maja Lunde er bekymret, er kanskje ikke så rart.

– Men er det først og fremst kjærligheten til litteraturen som ligger til grunn for bekymringene?

– Nei, det er kjærligheten til demokratiet, kommer det raskt fra Lunde.

Med en befolkning som ikke kan lese, har vi et demokratisk problem, mener hun, og stiller seg med det bak flere litteraturorganisasjoner.

Morten Bergsten Njå tror imidlertid nedgangen i leseferdigheter kan ha blitt erstattet med noe annet. Han kaller det «multilesing».

– Før var lesing begrenset til noen få medier, nå leser vi konstant hele døgnet – meldinger, nettsøk, e-bøker. Vi har tilpasset oss denne nye hverdagen, og det er slett ikke bare negativt.

Lunde mener det er noe mer alvorlig som står på spill.

– Lesing er noe annet enn å klikke og scrolle. Vi snakker om evnen til å fordype seg. Når barn mister den evnen, mister de også evnen til å følge en tanke fra start til slutt.

Selv om forskningen viser at blinking og morsomme lyder kan forstyrre noen av barna, er det sentralt for Njå at læringen fra spill handler om lek.

– Lek er knytta til læring hos barn, og det har det alltid vært til alle tider.

Maja Lunde mener imidlertid det nettopp er leken som står i fare. Skjermbruken går på bekostning av barnas «ekte fritid», hvor de kan leke ute, slite seg ut og stimulere fantasien.

– Et grunnpremiss for lek er at barnet selv lager reglene. Dataspill er gøy, men det er ikke lek, sier Lunde.

Hun ønsker seg en holdning til dataspill som ligner mer på den vi har til godteri.

– Dataspill bør være mer som lørdagsgodt. Noe man kan unne seg av og til, ikke noe man driver med hver dag.