Trump sesong 2: Denne gangen er alt personlig

Da Trump tok plass bak skrivebordet i Det hvite hus i januar, gikk den første utenrikssamtalen ikke til en tradisjonell alliert, men til Saudi-Arabias kronprins og statsminister Mohammed bin Salman. Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj fikk gjennomgå for åpent kamera på det ovale kontor noen uker senere, mens uenighetene om Grønland førte til at Trump beskrev Danmarks statsminister Mette Frederiksen som «nasty».

Det er liten tvil om at Trump har fått mye internasjonal oppmerksomhet på kort tid, både rundt USA, sin egen rolle og sin egen person. Og synes du grensene mellom politikk og person virker uklare, er det med god grunn. For Trump er nemlig alt personlig.

Prinsippet om et tydelig skille mellom privatsfæren og politikken har lenge vært et viktig grunnlag for internasjonal politikk. Dette henger sammen med den demokratiske grunntanken om representasjon, der lederens makt springer ut fra folket, forklarer forsker Vårin Alme ved Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) i artikkelen «Når alt blir personlig. Trump i internasjonal politikk», skrevet under Trumps første presidentperiode.

Her beskriver hun hvordan Donald Trump allerede da gikk langt i å viske ut skillet mellom presidentrollen og privatpersonen, og lot magefølelse og personlige preferanser få stor betydning i spørsmål som tidligere hadde blitt håndtert på en mer strategisk og institusjonell måte. Med dette skapes en ny virkelighet i internasjonal politikk, forklarer hun.

Det er likevel ikke uvanlig at politikere bruker sin personlighet på en strategisk måte. Også presidenter som Bill Clinton og Barack Obama har brukt karisma og personlige historier for å bygge sine politiske budskap, påpeker Alme. Men Trump tar det til helt nye høyder.

Når han forener politisk stil med egen merkevare, skaper han et klart brudd med tradisjonen gjennom en systematisk personliggjøring av politikken. Han er politikken.

Et klart flertall av nordmenn mener at Trump tar USA i gal retning, ifølge en spørreundersøkelse gjort av Opinion for Dagsavisen og FriFagbevegelse. Likevel må norske myndigheter forholde seg taktisk til Trump, og trå varsomt i sine uttalelser, mener Anders Romarheim, førsteamanuensis ved Forsvarets høgskole.

– Norske politikere sier i stor grad det de må, ut ifra om de er i posisjon eller ikke. Det er lettere for stortingspolitikere å flagge bekymring og skepsis over utviklingen i USA enn det er for regjeringsmedlemmer, påpeker han.

Han viser til at enkeltpolitikere på Stortinget, som Eriksen Søreide og Erna Solberg, trolig ville blitt nødt til å uttale seg annerledes hvis de holdt landets to mektigste politiske embeter, slik de gjorde for fire år siden.

– Dette kan fremstå litt påtatt og uoppriktig. Men jeg mener at regjeringens medlemmer har et særskilt ansvar for å ivareta forholdet til USA og andre allierte. Da blir albuerommet mindre til å fronte egne, friske meninger, som kan skape diplomatisk friksjon med våre nærmeste allierte. De uttaler seg på vegne av Norge, påpeker Romarheim.

For å nå inn til Trump har internasjonale ledere valgt litt ulike strategier. Smiger, komplimenter og æresinvitasjoner er mye brukt av Frankrikes president Emmanuel Macron, mens Italias statsminister Giorgia Meloni reiste på overraskelsesbesøk til Trumps resort Mar-a-Lago. Storbritannias statsminister Keir Starmer kunne på sin side dra en personlig invitasjon fra kong Charles opp fra vesken under sitt besøk i Washington i februar.

I norske øyne er det liten tvil om at Jens Stoltenberg står i en unik posisjon. ​Til tross for Trumps gjentatte kritikk av NATO klarte Stoltenberg i løpet av sin tid som generalsekretær å etablere et godt forhold til ham. Trump uttalte etter hvert at Stoltenberg gjorde en «fantastisk jobb» og at han var en «stor fan».

Nå er Stoltenbergs tid som NATO-sjef over. Men før han startet i sin nye jobb som Norges finansminister, rakk han å delta på Trumps innsettelse – etter en personlig invitasjon.

Romarheim mener Stoltenberg kan ha en viktig rolle som døråpner for norske interesser:

– Stoltenbergs inntreden i Støre-regjeringen er et stort pluss for dem opp mot USA. Siden Trump er en svært personorientert politiker, handler det om at du må bli hørt for å få gehør. Hvis ingen i Washington DC vil lytte til oss, kan vi heller ikke få fremmet vårt syn på en effektiv måte. Har Trump deg på speed-dial, vil han i alle fall ta telefonen når du ringer, sier han.

Det går knapt en dag uten at Donald Trump når overskriftene, også i norske medier. Uttalelsene er drøye, sensasjonelle, og kommer fra et av verdens mektigste mennesker. Kan det være slik at mediedekningen gir oss et overdrevet bilde av Trumps personfokus?

– Mediedekningen er nok ofte mer personorientert enn det politikken vanligvis er. Spill og maktintriger er godt mediestoff, mens saklig prosedyre selger mindre, medgir Romarheim og legger til:

– Men i tilfellet Trump er absolutt alt så personorientert, at dette aspektet ved politikken knapt kan overdrives.