Backlash i klimapolitikken

I dag er det mye fokus på klimatiltak i skandinaviske byer. Det blir gjennomført en rekke innovative tiltak, som fossilfri anleggsdrift, bilfrie byområder og regulering av bompenger. Dette er en utvikling flere stiller seg positive til.

Likevel møtes flere klimatiltak også av betydelig motstand. Forskningsprosjektet DEMOCLIM ved OsloMet har sett nærmere på hvordan to norske og to svenske storbyer – Oslo, Bergen, Gøteborg og Stockholm – håndterer klimaprotester.

– På en måte er det litt uforståelig at folk protesterer mot klimapolitikken, på en annen måte ikke.

Dette sier Trond Vedeld, forsker ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet. Vedeld synes ikke det er så rart at folk reagerer på den «nære» klimapolitikken, som at det fortettes i folks nabolag for å skape mer komprimerte og klimasmarte byer.

– Når en relativt kraftig politikk treffer folks hverdag uten at de er godt informert på forhånd, opplever de en mangel på anerkjennelse, sier han.

Funn i forskningsprosjektet DEMOCLIM viser utviklingen av protestene mot klimatiltak. Når folk opplever at de ikke blir møtt med åpenhet, involvering, anerkjennelse og respekt for sine synspunkter, så protesterer de. Om de da heller ikke møter forståelse i den dialogen som følger, går enkelte til lokalpolitikken for å få medhold der.

– Hvis de da har riktig kompetanse og kraft i det de gjør, kan de klare å omgjøre vedtak, sier Vedeld.

Det finnes mange eksempler på protester mot klimatiltak. I Bergen har flere protestert mot bomringene som er satt opp rundt byen for å finansiere utvidelsen av Bybanen. Protestene har vært alt fra mobilisering på Facebook, “kjør sakte”-aksjoner, og protester i gatene, til hærverk på og ødeleggelse av bomringene.

Protester er én ting, spørsmålet er imidlertid om denne motstanden er del av en større backlash i klimapolitikken?

Vedeld mener vi kan se en slik backlash, men understreker at dette er på et nasjonalt nivå, og ikke i byene.

– Jeg mener at det på nasjonalt nivå faktisk er en backlash, i forhold til hvordan klimapolitikken tas på alvor . Klima har kommet mye lavere ned på den politiske agendaen generelt, sier han.

Når han bruker begrepet “backlash”,  sikter Vedeld til hvordan politikerne tar tak i klimaproblemene, mer enn at det er en faktisk backlash i befolkningen.

Isbreer som smelter, flom og rekordvarme – dette er klimaendringer som folk legger merke til. Likevel er det som om det faller gjennom i politikken.

– Det er ikke alltid folk flest som setter den politiske agendaen, sier han.

Hege Hofstad er også forsker ved By- og regionsforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet, og prosjektleder for forskningsprosjektet DEMOCLIM. Hun mener det er viktig å tydeliggjøre hva det protesteres mot i byene. De fleste protesterer ikke mot klimapolitikken i seg selv:

– Det er ikke så mange som mener at man skal skrote klimapolitikken. De er for klimapolitikk, men mot konkrete tiltak. Det er viktig å løfte fram dette, sier hun.

I de fire byene som omfattes av prosjektet protesteres det mot mange forskjellige klimatiltak. Blant annet fortetting i konkrete områder, utvidelse av kollektivtransport, som Bybanen i Bergen, og innføring av bompenger. De som protesterer bruker gjerne Facebook for å mobilisere, men noen går også i tog gjennom gatene, deltar i bydelsutvalg og snakker med politikere.

–De tror ikke at det tiltaket som foreslås gagner klimapolitikken. Flere vi har snakket med i vår studie har laget alternative utregninger for å underbygge egne standpunkter – som at det å legge Bybanen på den måten som foreslås ikke egentlig er lurt, forteller hun.

Hofstad peker på at de som protesterer har en lavere tillit til myndighetene. At de føler seg lite sett og anerkjent av politikerne er en utvikling hun synes man skal ta på alvor.

– Det har delvis å gjøre med at de har et alternativt syn, men også med at de føler det er vanskelig å komme i inngrep med prosessene og å få kunnskap som de kan bygge på i sin argumentasjon, sier hun.

Hvis man skal få til en rettferdig klimaomstilling, er det viktig å lage prosesser som også inkluderer de som vanligvis ikke tas med i diskursen rundt det å lage politikk.

– Man må ha med ikke bare ja-stemmene, men også nei-stemmene. Da kan man unngå at nei-stemmene bare “treffes” av løsninger, sier hun.

For å lykkes med klimaomstillingene, synes hun også det er viktig at det forskes på begge sider av spekteret. Det er det likevel ikke så ofte at man gjør.

– Folk er mye mer mangefasetterte når man snakker med dem, enn det framstår når man ser dem på avstand. Vi burde ikke lage bilder av folk sine meninger uten å forske ordentlig på det, mener hun.

En backlash i klimapolitikken kan i verste fall ha store konsekvenser for samfunnet. Hofstad synes backlashen i seg selv er negativ, men at det likevel er positivt med kritikk og diskusjon. Det kan være en vei mot at klimatiltakene blir bedre for alle – også de som rammes av dem i hverdagen.

– At det blir hardere fronter er et uttrykk for at klimapolitikken begynner å ha mer å si. Nå er det snakk om politikk som rammer – ikke bare “snille” mål, sier hun.

Vedeld mener også at det er viktig å ta hensyn til alle involverte i diskusjonene rundt klimapolitikken.

– Vi burde akseptere at det er politiske og verdimessige skiller i det norske samfunnet, og de ikke så grønne gruppene i utkanten og i distriktene. Det blir viktig å være åpen og ta hensyn til de på flankene også, også de med ulike og mer ekstreme standpunkter, avslutter han.