Lærer studenter mer av å undervise hverandre?

– Det å lære gjennom å undervise, er kanskje den mest kraftfulle læringsaktiviteten vi har, sier Rolf Baltzersen.

Han er dosent ved Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning på OsloMet, og er opptatt av å finne arbeidsformer som fremmer læring på best mulig måte. Det er nemlig ikke slik at den tradisjonelle forelesningen er det eneste som gjelder.

I fjor høst tok 160 studenter ved OsloMets grunnskolelærerutdanning på seg en enda større oppgave enn vanlig. Ikke bare skulle de lære det som trengs innenfor pedagogikk – de måtte stå for undervisningen selv.

Resultatene utfordrer de tradisjonelle oppfatninger om effektiv læring, mener Baltzersen.

– Den mest undervurderte læringsressursen i klasserommet, er studentene selv.

Hverandreundervisning er en pedagogisk arbeidsform, der studentene selv får ansvar for ulike fagområder, og bytter på å undervise hverandre. Idéen springer ut fra et ønske om å utnytte diversiteten i grupper for å fremme læring og kunnskapsutvikling.

– Vi ønsker å utforske hvordan ulike roller påvirker læring. Vi stiller spørsmål ved de tradisjonelle rollene, og undersøker om studenter kan oppnå like god, eller bedre forståelse og kunnskapsformidling gjennom å undervise hverandre, forteller Balzersen.

Selv om studenter ofte forventes å presentere fagstoff underveis i utdanningen, er det ikke vanlig at de får ansvar for å undervise og involvere klassen. I prosjektet ved OsloMet økte de mengden hverandreundervisning i forhold til antall forelesninger, til 20-50 prosent av den totale undervisningstiden.

En av de som deltok på hverandreundervisningen i høst, er masterstudent Maren Melheim. Hun beskriver det som en aktiv læringsprosess som hun hadde stort utbytte av:

– Som lærerstudenter har vi mye praksis, men det er noe annet å skulle formidle fagstoff på en kreativ måte til studenter som allerede er på et høyt faglig nivå. Det er et stort ansvar, og bidrar til at man selv lærer fagstoffet på en helt annen måte. Det ble en slags eksponeringsterapi, som gjorde meg bevisst på hvordan jeg kan engasjere studentene, tilnærme meg deres innspill og spørsmål, sier Melheim.

I undervisningen fikk studentene testet ut mye av det de hadde lært. De fikk mulighet til å velge tema og undervisningsformer selv, og ble utfordret på hva de skulle legge vekt på, og hva som måtte nedprioriteres. De måtte også levere under tidspress.

– I arbeidet med å skape en engasjerende pedagogikk, reflekterte jeg mye rundt egne forbedringspunkter. Prosessen ble en vekselvirkning mellom det faglige og praktiske, utdyper Melheim

Ikke alle er positive til hverandreundervisning. Ideen om at studentene kan tilby undervisning som er like god, eller til og med bedre enn tradisjonelle læringsformer, strider mot de tradisjonelle oppfatningene av læring.

En av grunnene til at det så langt er relativt lite utbredt, er en frykt for at det faglige nivået på undervisningen blir svekket. Dersom studentene ikke forstår fagformidlingen, vil læringsutbytte kunne være lavt, påpeker Baltzersen.

Noen studenter er også bekymret for at de skal gå glipp av noe, og vil gjerne at den formelle læreren skal fortelle dem det riktige svaret.

– De er vant til den tradisjonelle kulturen på universitetet som er preget av forelesninger, pensum og eksamen. Derfor er det viktig å kombinere flere arbeidsformer, og finne riktig balanse mellom studentbidrag og forelesninger, mener Baltzersen.

Maren Melheim påpeker at hun selv kjente på et stort ansvar for klassens faglige utvikling på de temaene hun hadde ansvar for.

– Det finnes alltid risiko at noe blir utelatt. Men det ansvaret vi følte på, ble også en sterk motivasjon. Vi hadde mange diskusjoner rundt det faglige, og metodene vi brukte. Samtidig måtte vi reflektere rundt utvelgelse, og opplevde at vi lærte mye av det.

Rollen til den formelle læreren, er imidlertid fremdeles viktig, påpeker Baltzersen.

– Læreren må stå for den faglige utviklingen og organiseringen av læringsopplegget, og være tilgjengelig for å oppklare eventuelle misforståelser underveis.

Evalueringene av prosjektet ved OsloMet viser at 64 prosent av studentene mente de hadde fått et høyt læringsutbytte. 15 prosent mente at tradisjonell seminarundervisning var best, 21 prosent var i tvil, mens hele 63 prosent mente at hverandreundervisningen var bedre enn tradisjonell seminarundervisning.

Baltzersen forstår at dette kan oppleves som provoserende.

– Dette er et paradoks, og på noen måter strider det også mot sunn fornuft. Men selv om studentene har mindre faglig kunnskap, er det mye som tyder på at de kan bruke et enklere og mer forståelig fagspråk, og mer engasjerende undervisningsmetoder.

Når alle bidrar og har ansvar for klassens læring, styrkes en spesiell type fellesskap der alle oppfatter seg som likeverdige. Man hjelper hverandre, og får økt tillit til hva klassen som kollektiv kan utrette. Det gjør også noe med fellesskapet, og skaper et godt klassemiljø, mener han.

– Studenter vil kunne se et tema fra flere ulike vinkler. Men de vil også ha forskjellige styrker og svakheter. Ved å jobbe i team, sørger vi for at de utfyller hverandre.

Til høsten skal Baltzersen og kollegaene jobbe videre med hverandreundervisningen. Målet er å evaluere og måle læringsutbyttet på enda mer objektive måter.

– Resultatene vi ser så langt er så gode at vi er nødt til å forske videre på dette, slår Baltzersen fast.

Men det er en tidkrevende jobb, og komplisert å organisere. Det er også behov for mer forskning og utvikling på feltet, påpeker han.

– Jeg tror denne formen for undervisning kommer til å bli mer utbredt i fremtiden, spesielt i lærerutdanningen. Men det er også relevant for andre områder, spesielt knyttet til etter- og videreutdanning, der studentene har egne erfaringer som de kan bringe inn i undervisningen.