Klimakrisen trenger samfunnsvitere

Klimaforskerne pekte på grafene sine og svarte: Ja, selvsagt kan vi få til dette. I teorien. Vi har ikke passert de store vippepunktene. Det er ikke naturen som hindrer oss i å stenge kullkraftverkene og parkere bensinbilene og flyene.

Ja, men er det mulig, spurte journalistene på nytt, utålmodig. Tja? Nei? Kanskje? Det er opp til dere, svarte forskerne. Dette er ikke vårt domene. Vi har gitt vår del av svaret. Resten er opp til dere.

Greit. Så sender man spørsmålet videre til politikerne. De svarer med et vakkert formulert tja og henviser til teknologene. Så spør man teknologene og de svarer som de alltid gjør: Ja! Dette skal vi få til! Vi skal komme ridende og redde dere i siste liten som i en westernfilm. Bare gi oss mer tid og penger. Vi har en prototype som nesten fungerer, og teorien er uansett veldig spennende.

Slik kan man holde på i noen tiår. Til slutt innser man at spørsmålet har vært feiladressert hele tiden. At det først og fremst er et sosiologisk spørsmål, et psykologisk spørsmål, et samfunnsøkonomisk spørsmål. Kort sagt, et samfunnsvitenskapelig spørsmål. Vi har stilt det til meteorologene og geologene og paleoklimatologene, og vi har stilt det til ingeniørene og gründerne, men vi burde stilt det til filosofene, antropologene og historikerne.

Er det mulig? Får vi til dette?

Det første svaret de gir oss vil kanskje være: Spørsmålet gir ikke mening. Kom, la oss hjelpe dere med å formulere det bedre.

Klimaproblemet har langt på vei blitt definert av klimaforskere og politikere, og derfor bruker vi deres terminologi til å snakke om det. Klimagasser, temperaturstigning, utslippsbaner, klimaavtaler, kvotehandel. Det hele blir noe abstrakt og fjernt. Samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag viser oss andre måter å forstå problemet på. At klimaproblemet er bundet til en psykologisk og sosial kontekst, til ideer og strukturer som har en historie og som kunne vært annerledes.

Den amerikanske sosiologen Kari Marie Norgaard besøkte et norsk tettsted i 2000 for å undersøke hvordan befolkningen i et miljøvennlig land som lever av olje snakker om klimaproblemet. Hun fant at vi takler motsetningen, ikke ved å fornekte klimaproblemet, men gjennom å la være å følge sporet videre til olja. Hun påpeker stillheten som oppstår i hverdagssamtaler hvis man nevner en klimaendring vi kan se rundt oss, så som den skremmende varme sommeren vi hadde i 2018. Ja, det er fælt, sier vi. Dette må noen gjøre noe med. Og så ingenting. Det er som om vi alle har blitt enige om at det er best å avslutte samtalen før vi kommer til et punkt hvor vi må endre på noe. Norgaard mener at denne formen for implisitt fornektelse er et av de store hindrene for klimapolitikken.

Den klimaforskningen vi er vant til å høre om handler om fysiske prosesser, og peker oss derfor i retning av å tenke på klimaendringene som et naturvitenskapelig problem, litt på nivå med å avdekke elektromagnetismens lover eller å finne opp et trygt kjernekraftverk. Og fordi problemet har oppstått nylig, tenker vi også på det som et moderne problem. Samfunnsvitere kan hjelpe oss å løfte blikket og se at det snarere er et menneskeproblem, og at det er like gammelt som menneskeheten.

Mennesket har alltid levd innenfor økologiske grenser. Hvilken form grensene tar har variert. Noen kulturer har vært heldige og sluppet å tenke på så mange grenser. Noen kulturer har overlevd gjennom å tilpasse seg dem. Og noen har krysset dem og blitt straffet for det. Det er nytt at vi ikke kan slippe ut CO2 lenger. Men det er ikke nytt at mennesker bygger et system som undergraver sine egne økologiske forutsetninger. Den fortellingen er like gammel som menneskeheten. Vi kan ikke slakte for mange dyr, hogge for mange trær, eller utnytte jorda for mye, og vi kan ikke slippe ut kloakk i drikkevannet. Klimagassutslipp er et gammelt problem i nye klær.

Alle økologiske problemer har en naturvitenskapelig side, og i blant har de også en naturvitenskapelig løsning. Teknologi kan flytte de økologiske grensene og gi oss mer plass, slik den grønne revolusjonen gjorde med matproduksjonen på 1960- og 70-tallet. Det er fint når dette skjer, men lite tyder på at klimaproblemet vil bli løst på denne måten alene. Vi har iallfall ikke tid til å vente på dette.

Politikk er ofte en del av løsningen på økologiske problemer, men politikerne forholder seg til det som er mulig i det politiske landskapet de befinner seg i her og nå. Samfunnsvitere kan løfte blikket. De er i stand til å se at landskapet kunne sett annerledes ut.

Løsningen på økologiske problemer ligger gjerne på det sosiale planet, i form av lover, normer, institusjoner og måter å forstå verden på. Du løser ikke problemet med kloakk i drikkevannet ved å finne opp en teknologi som gjør kloakk om til drikkevann. Du løser det ved å innføre lover eller normer som beskytter drikkevannet, og ved å sette autoriteter til å håndheve dem.

Politikk er ofte en del av løsningen på økologiske problemer, men politikerne forholder seg til det som er mulig i det politiske landskapet de befinner seg i her og nå. Samfunnsvitere kan løfte blikket. De er i stand til å se at landskapet kunne sett annerledes ut.

Ett stort spørsmål som trenger nye ideer er hva vi skal gjøre med den vekstbaserte økonomien. Vi har skapt et system som ikke bare gir oss økonomisk vekst, men som er helt avhengig av det for å fungere. Uten vekst får vi krise: En ond sirkel av arbeidsledighet, tapte skatteinntekter, konkurser og fattigdom, mer arbeidsledighet, flere konkurser, og så videre. Derfor er alle enige om at vi må ha vekst. Politikere styrer mot vekst og blir gjenvalgt på om de får det til. Men veksten gir oss større utslipp av klimagasser, og fører oss dermed nærmere en krise som blir mye mer alvorlig enn de økonomiske krisene vi er vant med.

En mulig løsning er grønn vekst, altså vekst som er frikoblet fra klimagassutslipp og materiell ressursbruk. Brutto nasjonalprodukt er bare et tall som måler økonomisk aktivitet, og det er ingen teoretisk grunn til at dette skal føre til CO2-utslipp. For eksempel kunne vi skjøvet økonomien bort fra produksjon av kortlevde forbruksvarer og over på reparasjon av holdbare produkter. Å reparere en bukse slik at den kan brukes i et år til er økonomisk aktivitet, men uten at noen behøver å sette av plass og vann til å dyrke bomull, eller må bruke energi på å sy buksa og frakte den til Norge. Det er mulig å se for seg en økonomi hvor all vekst skjer på måter som ikke skader naturen. Alt vi behøver å gjøre er altså å bytte ut svart vekst med grønn vekst, og ellers kan økonomien og politikken fortsette som før. I teorien.

Men i praksis er det ikke sikkert det er mulig å gjøre dette fort nok til å unngå økokatastrofene. Det er iallfall et uavklart spørsmål. Så langt har vi ikke sett noen tegn på en slik grønn vekst. De globale CO2-utslippene fortsetter å vokse. Noen land klarer å kutte dem samtidig som økonomien vokser, men som regel får de det til ved å dytte utslippene sine over på andre land. Kullkraftverkene i Kina jobber hardt for å fylle europeiske butikker med produkter. Den økonomiske veksten vår henger tett sammen med økte klimagassutslipp.

Det er ikke tilstrekkelig å bytte ut kullkraft og fossilmotorer med sol- og vindkraft. Klimaet er bare den mest synlige av de mange økologiske grensene vi krysser. I en grønn økonomi må vi ikke bare kutte klimagassutslippene. Hver og en av oss må ta opp mindre plass i verden. Som den amerikanske forfatteren Wendell Berry påpeker har verden plass til mange som lever som mennesker, men få som lever som kjemper. Vi må slutte å leve som kjemper. Vi må bruke færre ressurser. Problemet er at når vi blir rikere, bruker vi mer ressurser. Det hjelper ikke at vi blir rike på solkraft eller reparasjon, hvis vi bruker rikdommen til å breie oss ut mer enn jorda har plass til.

Helst skulle vi hatt en økonomi hvor vi kunne sagt at nok er nok. En økonomi som sikrer oss et tilstrekkelig nivå med velstand, men ikke behøver å vokse for vekstens skyld. Mye tyder på at vi har passert dette nivået i Norge. At mye av den økonomiske aktiviteten vår strengt tatt ikke gir oss noe. Det gir oss lykke å slippe fri fra fattigdom, men deretter ender vi fort opp i det psykologene kaller den hedoniske tredemølla, hvor jakten på mer bare gir kortlevd og falsk lykke. Mye av forbrukerøkonomien handler dessuten om å bytte ut ting som er bygget for å ikke vare, som mobiltelefoner.

Et annet tegn på at vi er tilstrekkelig rike er det den britiske antropologen David Graeber kaller bullshitjobber, eller det den danske antropologen Dennis Nørmark og filosofen Anders Fogh Jensen kaller pseudoarbeid: Fremveksten av hele sektorer i arbeidsmarkedet hvor de ansatte selv føler at de ikke gjør noe nyttig. Alt pseudoarbeidet og alle mobiltelefonene som vi tvinges til å byttes ut er bortkastet bruk av tid og ressurser. Vi lar det skje fordi økonomien må vokse. Den må vokse for at den ikke skal kollapse. Hvis vi hadde en økonomi som ikke trengte vekst, kunne vi lettere kuttet klimagassutslipp og ressursbruk. Vi kunne også jobbet mindre og hatt bedre liv.

Hvordan ser en slik økonomi ut? Mye av svaret vil komme fra samfunnsvitenskapelige og humanistiske fagfelt.

Her kan du se et intervju om artikkelen med Bjørn Stærk:

Disse fagfeltene kan også hjelpe oss med å finne rettferdige klimaløsninger. Hvis vi faktisk løser klimaproblemet, vil det føre med seg en av de største samfunnsendringene i historien. Hvis vi ikke løser det, vil endringene bli enda større, men destruktive og helt utenfor vår kontroll. Slike endringer har vinnere og tapere. Vi må lære oss å se taperne og sørge for at de ikke blir glemt.

Et av de viktigste tiltakene for å kutte klimagassutslipp er for eksempel å gjøre det dyrere å reise med fossile drivstoffer. Her finnes det to konkurrerende idealer. Det første er at vi bytter ut fossile transportmidler med elektriske, men ellers fortsetter som før. Ut med bensinbilen, inn med elbilen. Det andre idealet er at vi i tillegg flytter bybefolkningen ut av personbilen og over på føtter, sykler og kollektivtransport.

Jeg har selv mest tro på det siste, fordi det løser et større miljøproblem. Personbilen skader oss i form av svevestøv, støy, utrivelige gater og mangel på fysisk aktivitet. Men uansett hvilken vei vi velger, vil det gjøre vondt. Hvis vi bruker høyere bensinpriser og avgifter til å dytte folk over på elbilen, er det de som har minst penger som rammes hardest.

Hvis vi i tillegg skal dytte folk vekk fra bilen, rammes de enda hardere. Det er selvfølgelig bedre for fattige å bo i en by hvor det er lett å reise kollektivt, slik at man ikke behøver å eie en dyr maskin for å komme seg på jobb. Men byene våre er allerede bygget opp rundt bilen. De billigste stedene å bo ligger gjerne lengst unna arbeidsplassene, på steder hvor det er vanskelig å bygge et godt kollektivtilbud. Norge har heldigvis sluppet unna de verste bilforstedene. I Oslo har forstadsspredningen blant annet blitt holdt i sjakk av markagrensa. Men det bor mange med lite penger rundt norske byer som er avhengige av bilen. Det hjelper ikke å si at vi burde ha bygget tettere. Husene står der de står.

Alle løsninger på økologiske problemer fører med seg dilemmaer av denne typen. En ekte klimaløsning vil være så omfattende at den vil gi oss tapere ingen har sett for seg. Og siden vi neppe får til noe mer enn en halvveis klimaløsning, får vi lett det verste fra begge verdener. Klimaproblemet kan gi oss klimaflyktninger. Klimaløsningen kan gi oss arbeidsledige oljearbeidere. Antagelig får vi begge deler. Hva vi gjør for å ta vare på de svake er et politisk spørsmål, men å se og forstå dem er et samfunnsfaglig spørsmål.

Geologene vurderer å kalle tiden vi lever i den antropocene tidsalderen. Det betyr strengt tatt at menneskehetens aktiviteter nå er så omfattende at den setter geologiske spor etter seg. I videre forstand innebærer det at det nå er vidåpne dører mellom humanistiske og naturvitenskapelige fag. Samfunnet kan ikke lenger ses på som et påbygg på toppen av naturlige prosesser, men noe som trenger dypt ned i dem, endrer dem, ødelegger dem, skaper nye.

En av innsiktene arkeologer gir oss er hvor stor innvirkning forfedrene våre hadde på naturen rundt seg, og at mye av bildet vi har av urørt og vill natur er feil. Vi har alltid formet økosystemene rundt oss. Men vi har aldri tidligere hatt så mye makt til å gjøre det. Evnene våre til å gjøre det riktig har ikke vokst i samme tempo.

Jorda etterkommerne våre skal leve på vil langt på vei gjenspeile psykologien og de sosiale prosessene til oss som lever i dag. Det har aldri vært viktigere å forstå oss selv og hva vi er i stand til, på godt og ondt.

Min bønn til samfunnsvitere er derfor: Bruk kunnskapen deres. Tre inn i den rollen som ligger klar for dere. Dere vil bare få kjeft for det, men det får være. Det finnes ikke noe viktigere enn å hjelpe til med å bygge et samfunn som lar oss leve gode liv innenfor grensene naturen setter.