Bygger vi broer eller murer?

I takt med at krigens grusomhet viser seg stadig tydeligere og voldsommere i Gaza, øker kravene om boikott av Israel. LO krever økonomiske sanksjoner, ved at Oljefondet ekskluderer selskaper som opererer på kant med folkeretten. Aktivister og musikere krever at Israel må utestenges fra årets Melodi Grand Prix, altså en kulturell boikott.

Det pågår også flammende diskusjoner ved flere norske utdanningsinstitusjoner om en akademisk boikott av Israel er veien å gå. Allerede i november ble et opprop for akademisk boikott publisert. En av initiativtakerne er Hege Hermansen som er professor på OsloMet.

– Per nå er det over 900 ansatte i universitets- og høyskolesektoren som har skrevet under, sier Hermansen.

Oppropet bygger på et palestinsk opprop om akademisk boikott fra 2004, og i 2005 ble den palestinske kampanjen Boycott, Divestment and Sanctions (BDS) lansert.

– Palestinske akademikere og sivilsamfunn har oppfordret verdenssamfunnet til boikott i over 20 år, sier Hermansen.

I dag er BDS kjent i hele verden. Kampanjen krever kulturell og akademisk boikott, økonomiske sanksjoner og at man trekker ut investeringer frem til det israelske regimet innfrir tre krav: Opphev okkupasjonen, sikre likhet for loven for de arabisk-palestinske statsborgerne av Israel, og respekter retten palestinske flyktninger har til å returnere til sine hjem og eiendommer (FNs resolusjon 194/1948).

– Det vi tar til orde for er en institusjonell boikott, sier Hermansen og forklarer at det vil si å kutte alle institusjonelle samarbeid.

Det er altså ikke snakk om å boikotte enkeltpersoner. Hermansen understreker at man som akademiker kan samarbeide så mye man vil med sine israelske kollegaer.

Likevel, spørsmålet om akademisk boikott skaper mye engasjement både i universitetssektoren og ellers i samfunnet – både for og i mot.

– Det viktigste er at universitetsstyrene behandler saken grundig og med et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag, uavhengig av hva konklusjonen blir, påpeker Hermansen.

Det var nettopp dette Bergen Arkitektskole (BAS) gjorde. Her fasiliterte de en bred og demokratisk diskusjon om sitt samarbeid med Akademiet Bezalel i Israel. Både studenter og ansatte var invitert til å delta, her fikk de luftet sine tanker og diskutert med hverandre.

– Det er mange som har engasjert seg både for og i mot en akademisk boikott, forteller Emma Nilsson som er rektor på BAS.

I januar annonserte BAS at de landet på å avslutte samarbeidet med den israelske kunstskolen. Det gikk ikke lang tid før Kunstakademiet i Bergen, Universitetet i Bergen og NTNU fulgte etter og brøt samarbeidet med samme institusjon.

– Akademiet skal utdanne samfunnsbevisste arkitekter som tenker kritisk og selvstendig, sier Nilsson.

For BAS var det viktig å involvere studentene i å ta et aktivt valg om samarbeidet skulle fortsette eller ikke.

Det var nyheten om at Akademiet Bezalel rekrutterer studenter til å produsere militært materiell som vippet saken i favør av boikott.

-I den grad vi tar politisk stilling i en sak, skal vi i hvert fall ikke ta parti med en militær makt, sier Nilsson og trekker pusten før hun legger til: – Det skulle i så fall være for å beskytte uskyldige sivile – uavhengig av nasjonal tilhørighet.

Diskusjonene på BAS konkluderte med at det å samarbeide med en institusjon som aktivt bidrar med militært utstyr og rekruttering av studenter til tjeneste for hæren, ikke var forenelig med skolens verdier.

– Det er alltid et nederlag når samarbeid og dialog brytes. Likevel føler vi at vi ikke har noe valg, sier Nilsson.

Det er i så måte ikke snakk om en full akademisk boikott på BAS. Nilson er tydelig på at beslutningen kun gjelder det aktuelle kunstakademiet. Det samme gjelder beslutningene som er tatt på NTNU, UiB og kunstakademiet i Bergen om å bryte samarbeidet med Bezalel.

En av dem som har engasjert seg imot en akademisk boikott i kronikkspaltene, er professor ved Høgskolen i Vestlandet, Vidar Frette. Han mener boikott er feil vei å gå.

–Vi ønsker jo alle fred i regionen, men er uenige om hvordan vi oppnår dette, sier Frette som selv har hatt flere gode faglige samarbeid med israelske forskningsmiljøer.

Frette forteller at han tilbragte tre år i Israel på 1990-tallet som postdoktor ved Weizman Institute of Science. Her jobbet hans kollegaer aktivt for å bygge bro til de palestinske forskningsmiljøene.

– En boikott vil bare forsterke motsetningene, sier Frette og understreker at den langsiktige fredsbyggingen avhenger av at vi fostrer mer dialog – ikke mindre.

-De som tar til ordet for å boikotte Israel legger gjerne til grunn at situasjonen her er den samme som i Sør-Afrika; at disse historiene er like. Men det er de ikke, sier Frette.

Man kan ikke overføre lærdommer fra en kontekst til en annen uten problemer. Apartheidregimet i Sør-Afrika var bygget på en rasistisk ideologi. Frette mener at Israel ikke er rasistisk på den samme måten selv om palestinerne behandles dårlig.

Han forteller en historie fra sin tid i Israel, hvor han ble kjent med en israelsk araber som jobbet på samme institutt. Han påpeker at dette ikke kunne skjedd i apartheidregimets Sør-Afrika.

-Hvis jeg trodde at en boikott kunne ført til fred, så ville jeg vært for, understreker Frette.

Boikott på institusjonelt nivå vil pålegge forskere en praksis som innskrenker den akademiske friheten til norske akademikere. Alle forskere må stå fritt til å velge hvem de skal samarbeide med, mener Frette.

-En akademisk boikott er i dette tilfellet å bruke vitenskapen til noe den ikke skal brukes til, sier han.

Det hører med til historien at selv om boikotten av Sør-Afrika var en av grunnene til at apartheidregimet falt, så har denne boikotten også blitt kritisert for også å ramme dem som skulle hjelpe.

Likevel, da daværende president i Sør-Afrika Nelson Mandela i 1997 talte til en palestinsk delegasjon som var på besøk i landet uttrykte han sin ubetingede støtte: Having achieved our own freedom, we can fall into the trap of washing our hands of difficulties that others face. Yet we would be less than human if we did so.

Prinsippet om akademisk frihet skal sikre fri utveksling av ideer og frihet til å etablere samarbeid med dem man ønsker. Det er dette som er stridens kjerne: Er prinsippet om akademiske frihet et argument for å fortsette samarbeid med israelske utdanningsinstitusjoner, eller for en boikott?

Hege Hermansen spør retorisk om ikke den akademiske friheten også bør gjelde for utdanningssektoren i Gaza, som nå er i ferd med å bli utslettet. Hun mener at boikott er nødvendig for å ivareta den akademiske friheten til palestinske forsknings- og utdanningsinstitusjoner.

–Det er godt dokumentert at israelske utdanningsinstitusjoner bidrar til okkupasjonen gjennom forskning og utviklingsaktiviteter – i noen tilfeller også med direkte støtte til stridende soldater, forteller Hermansen, og henviser til essayet «The brain of the monster» av Nadia Elia. Her beskriver forfatteren hvordan Weizmann Institute of Science samarbeider med Israels største produsent av digitalt forsvarsmateriell, Elbit Systems. Selskapet har blant annet produsert overvåkingsteknologi som brukes på Israels kontroversielle mur på Vestbredden.

-Et grunnleggende prinsipp for all forskning og utdanningsvirksomhet er at vi ikke skal påføre andre skade. Da kan vi dessverre ikke samarbeide med israelske universiteter som aktivt støtter opp om det som antakeligvis er et pågående folkemord, presiserer Hermansen.