Fremtidens arbeidskraft: kappløp eller dugnad?

Er det et problem at det ikke skapes nok arbeidsplasser i Norge, og er Norge egentlig tjent med å vinne «kappløpet» om de nye grønne næringene?

Lobbyorganisasjonene til de store næringene i Norge er klare på hvor de nye eksportarbeidsplassene kan og bør skapes. Rederiforbundet reklamerer med at havvind vil skape 52 000 arbeidsplasser, mens Norsk Hydrogenforum skryter av at hydrogen vil kunne sysselsette 25 000 til 35 000 mennesker. NHO på sin side mener at 30 000 av oss kan jobbe med batteriproduksjon innen 2030. Gjennom å være raskest ute med de beste ordningene, vil Norge kunne vinne «kappløpet» om de nye grønne næringene – om bare staten stiller med oppstartkapital og risikoavlastning, som det gjerne kalles. Et annet og mer kjent begrep for det samme – er subsidier.

I stedet for å si at en aktivitet «skaper så og så mange arbeidsplasser» burde man sagt at aktiviteten legger «beslag på så og så mye arbeidskraft». Å si at noe vil «skape masse arbeidsplasser» er på mange måter synonymt med å si at «dette blir dyrt».

Det er fordi arbeidskraft er en knapp ressurs. Når vi bruker en arbeidstime på å produsere noe et sted, kan vi ikke bruke den samme arbeidstimen et annet sted. Det betyr at et selskap som «skaper en arbeidsplass», i realiteten flytter arbeidskraft, fra ett sted til et annet. Det store spørsmålet er om arbeidskraften man flytter skaper større verdier enn den ville gjort et annet sted. Når ellers ulønnsomme næringer begynner å beslaglegge arbeidskraft, som følge av at de får subsidier fra staten, er sannsynligheten stor for at arbeidskraften ville gjort mer nytte for seg andre steder.

Det hadde vært underlig om en NHO-organisasjon hadde sendt ut pressemeldingen «gjennom å subsidiere virksomheten vår vil vi kunne bruke opp kapital til en verdi av X milliarder kroner». Eller «subsidier oss, så skal vi legge beslag på X kvadratkilometere som ellers kunne blitt brukt til noe annet». Det er fordi folk er innforstått med at henholdsvis kapital og areal er knapphetsgoder. Arbeidskraft bør forstås på samme måte.

Debatten om handel og eksport kan fort etterlate et inntrykk av at vi ville hatt det bedre i Norge dersom en større andel av oss jobbet i diverse eksportvirksomheter, heller enn som frisører, sykepleiere, butikkansatte og bartendere. Det er på ingen måte gitt.

Grunnen til at eksport av varer og tjenester er bra, er at det gir oss økt kjøpekraft når vi vil importere det vi ikke lager selv. Eksport muliggjør import. Fra et velferdsperspektiv bør målet være å eksportere for størst mulig verdier, på en måte som legger beslag på minst mulig ressurser. Eksportnæringer legger, på samme måte som andre næringer, beslag på knappe ressurser – som arbeidskraft. Det store spørsmål er, nok en gang, om ressursene som beslaglegges gir oss større gevinster, i form av litt økt kjøpekraft i utlandet, enn de ville gjort om de ble brukt et annet sted. For ulønnsomme subsidierte næringer er sannsynligheten stor for at det ikke er tilfellet.

Oljen er motsatsen til de nye subsidierte næringene. Næringen står for tiden for 54 prosent av eksporten og 26 prosent av BNP. Samtidig beslaglegger den bare 17 prosent av investeringene i Norge, og 9 prosent av arbeidskraften. En gjennomsnittlig oljearbeider har en timesproduktivitet på 6000 kr. Grunnrenten fra oljeressursene gjør at vi kan la et lite knippe hyperproduktive oljearbeidere ordne kjøpekraften vår i utlandet. Det beste med oljenæringen er slik sett at den skaper så få arbeidsplasser. Arbeidskraften som frigjøres blir brukt på å lage andre ting vi liker.

Den samme tendensen ser vi i andre land hvor konkurranseutsatt sektor blir mer produktiv: arbeidskraft flyttes fra konkurranseutsatt sektor og eksportvirksomhet til innenlandsk skjermet sektor. Trenden går mot at en stadig større andel av oss kommer til å jobbe som sykepleiere, og ikke på fabrikk (stikk i strid med Helsepersonellkommisjonens antakelser). Det er ikke noe å miste nattesøvnen over.

EU og USA har fått øynene opp for de samme næringene som regjeringen har sett seg ut her hjemme: havvind, hydrogen, batterier m.m. Vi må angivelig få opp farten for å vinne kappløpet. Den historien trenger å bli utfordret.

«Dugnad» en bedre metafor for den globale klimaomstillingen enn «kappløp». I en god dugnad driver man arbeidsdeling. Om alle på dugnaden insiterer på å gjøre de samme arbeidsoppgavene får man ikke gjort stort. Når USA bruker store beløp på å subsidiere en bestemt teknologi taler det for at Norge bør satse et annet sted. Når det er mange om beinet, blir det mindre å hente. En bedre inngang er å sørge for at hvert enkelt land dyrker sine komparative fortrinn. Det er på ingen måte gitt at Norge har et komparativt fortrinn på alle de teknologiene man i dag ønsker å satse på.