Det som ofte trekkes frem er at frontfagsmodellen har tjent Norge godt med forutsigbare, ansvarlige lønnsoppgjør, og lav arbeidsledighet. Marken påpeker imidlertid at dette er et skjørt byggverk som trues fra mange kanter.
Frontfaget omfatter nemlig kun en relativt sett liten andel av de ansatte i privat sektor – den såkalte Industrioverenskomsten. I 2022 besto disse av færre enn 30 000 medlemmer i Fellesforbundet. I 2023 forhandles frontfaget mellom NHO på arbeidsgiversiden og LO og YS på arbeidstakersiden. Samlet forhandles om lag 130 overenskomster/tariffavtaler med LO, og 50 med YS.
Når LO, representert med Fellesforbundet og NHO representerte med Norsk industri får velge bransjene som skal inngå i frontfaget, så tas det på en måte også et valg om hva vi skal leve av etter olja. Tanken er at Norge skal ha den lønnsveksten som disse bransjene tåler for å kunne konkurrere med virksomheter i utlandet.
– Lønn er uansett ikke Norges konkurransefortrinn, men heller produktivitet og innovasjon, utdyper Marken.
Videre påpeker Marken at den såkalte «ramma» som man blir enig om i frontfaget, i praksis ikke er et ferdigforhandlet resultat – den er et anslag og lite annet. Etter at de sentrale forhandlingene er ferdig og rammen på frontfaget er fastsatt, skal det gjennomføres lokale forhandlinger i den enkelte bedrift. Først etter at de lokale forhandlingene er gjennomført vet man hva den faktiske rammen blir. I tillegg til at partene i frontfaget ofte bommer på anslaget, viste det seg i 2022, at også prognosene for prisveksten som ble lagt til grunn i forhandlingene var langt lavere enn det den faktisk ble.
– En grunnleggende forutsetning for at frontfaget skal fungere som norm er at resten av arbeidslivet forholder seg til resultatet i frontfaget. I 2022 førte dette til reallønnsnedgang, påpeker Marken.