En utdanningssektor på ville veier

– Resultat og læring er ikke det samme, sier Andreas Outzen.

Outzen er lærer i videregående skole og har nettopp skrevet boken «Vitnemålsfabrikken», der han slår alarm om tilstanden i skolen.

Outzen er bekymret for at elever rett og slett ikke lenger tilegner seg den kunnskapen og de evnene de trenger videre i livet. Han sier at de får bedre karakterer og har høyere gjennomføringsgrad, men at det ikke nødvendigvis betyr at de har lært mer enn før.

– Elever generelt er blitt langt mer resultatorienterte, men mindre læringsorienterte. De er svært opptatt av hvilke faktorer som er avgjørende i vurderingen, men ikke av helheten i læringen. Alt som ikke er prøverelevant, legges bort.

Samtidig opplever lærerne press for å få elevene til å bestå.

– Mange lærere føler at det blir vanskeligere og vanskeligere å stryke elever i fag, forteller Outzen, som også har mange års erfaring som tillitsvalgt.

Outzen sier at han har observert utviklingen en stund, men det var først under koronapandemien han innså hvor alvorlig problemet er blitt.

– Under koronaen var det vanskelig å drive skole. Samtidig vet vi at en ustabil skole gir mindre læring. Likevel viser statistikken at resultatene under pandemien gikk opp, sier Outzen og legger også til at avlysningen av eksamen ikke er en god nok forklaring på hvorfor det er slik.

Blant annet gikk standpunktkarakterene også opp. Disse er i utgangspunktet uavhengig av eksamensresultatet.

– Det hersket et veldig tydelig ønske om at pandemien ikke skulle gå utover ungdommen. Det fikk imidlertid lærerne til å føle seg presset til å la elever bestå, mener Outzen.

I denne situasjonen spiller også bruken av teknologiske virkemidler en rolle. Mens mange hevder at elever må lære å bruke de hjelpemidlene som finnes tilgjengelig, advarer Outzen mot å la moderne hjelpemidler styre utviklingen. Han peker på diskusjonen rundt bruken av chatboter som et eksempel.

– Det er vanskelig å være mot teknologi, det ansees som bakstreversk, men det fjerner faktisk hele læringsprosessen dersom elever får bruke kunstig intelligens som hjelpemiddel.

Ifølge Outzen er årsaken til problemet sammensatt.

– Skolen er som et samfunn i miniatyr, vi er mer opptatt av det som produseres og er målbart, så vi senker kravene for å holde produksjonstallene oppe, understreker Outzen.

Både politikere, skolens ansatte, men også foreldre og studenter må imidlertid ta sin del av ansvaret.

– Problemet er politisk skapt, fordi det vedtas stadig vanskeligere mål som blir pålagt skoleeierne, uten at det nødvendigvis følger økte ressurser med. I tillegg har det også å gjøre med enkeltlæreres og skolelederes etikk, og med elever og foreldres eget fokus. Konkurransen om studieplasser er hard og poenggrensene på ettertraktede studier blir stadig høyere, sier Outzen.

– Dette er en oppskrift på fabrikkerte tall, og vi må spørre oss om hva som er målet med skolegangen; er det kunnskap, eller er det å produsere måltall? undrer han.

Outzen sier at faren ved dette systemet blant annet er at skoleelever som starter en universitetsutdanning, risikerer å møte en tekstmengde som de ikke lenger er i stand til å håndtere.

Det er en bekymring som har gjenklang også i universitetskorridorene.

– Studenter som begynner på universitetet har problemer med de lengste, mest kompliserte tekstene. Det er kanskje ikke unikt for studenter, men ettersom det er nettopp den typen lesing som kreves på universitetet, er det et problem.

Det sier Espen Ytreberg, professor i medievitenskap ved Universitetet i Oslo. Med en kronikk i Morgenbladet tidligere i år lanserte Ytreberg en brannfakkel som har satt i gang en debatt om lesevaner ved norske universiteter.

Ytreberg nevner oppmerksomhetstyveri fra sosiale medier og den digitale verden generelt som én mulig årsak til problemet. Andre forklaringer kan være at de fleste studenter jobber ved siden av studiene og derfor har mindre tid til fordypende lesing.

Ytreberg er også redd for at motivasjonen til å lese lange og vanskelige tekster kanskje har gått ned.

– Det virker som om stadig fleste studenter velger å ta høyere utdanning fordi de må det for å få seg jobb, ikke av ren interesse for faget, sier han, samtidig som han understreker at han snakker utfra mange års erfaring som professor og foreleser, men at han ikke selv har forsket på området.

Konsekvensen av denne tendensen er, ifølge Ytreberg, at det blir tyngre å studere og vanskeligere å komme seg gjennom studiene. For å tilpasse seg denne realiteten sier Ytreberg at han også har et inntrykk av at flere forelesere velger å ta bort de tyngste tekstene fra pensum. Det er diskutabelt, mener han.

– I yrkeslivet er ikke tekstene nødvendigvis blitt mindre eller kortere, derfor er det et problem dersom det ikke settes krav til studentene, sier Ytreberg.

Ytreberg henviser til det han kaller «maktens tekster», stortingsutredninger, juridiske og økonomiske tekster, altså de tekstene som bærer og viderefører makten i samfunnet.

– Disse tekstene er ikke blitt enklere i våre dager, snarere tvert i mot. På universitetet skal vi utdanne folk som skal lese og skrive disse tekstene i fremtiden, og det må vi være bevisste på, understreker professoren.

Han er redd vi har mistet fokus på kvalitet i tiårene som er gått.

– Satsingen på breddelesing har også hatt sine kostnader. For eksempel er det satt mange ressurser inn på å få gutter til å lese. Det er bra, men vi har satset relativt mindre på de avanserte lese- og skriveferdighetene – på alle utdanningsnivåer, sier Ytreberg.

– Det er viktig å få mer konkret kunnskap om studenters lesevaner, disse er ofte selvrapportert.

Det sier Ståle Wig, sosialantropolog ved Universitetet i Oslo. Wig forklarer at han i utgangspunktet deler Ytrebergs bekymring, men at vi trenger mer kunnskap om fenomenet. Det er bakgrunnen for at han og forskingskollegene Anne Mangen og Frank Hakemulder, har satt i gang et prosjekt for å utvikle en pedagogikk som skal hjelpe studenter med å beholde konsentrasjonen.

Det skal gjøres gjennom såkalt «dyplesing».

Dyplesing står i kontrast til «hyperlesing», som er det vi gjør når vi surfer på nett. Hyperlesing er rask og stykkevis og stimulerer blant annet de delene av hjernen som har å gjøre med beslutningstaking. Den økte hjerneaktiviteten påvirker imidlertid konsentrasjonsevnen på en måte som begrenser hvor mye man klarer å huske og absorbere av det man leser.

Wig viser til at skjermtiden blant studenter har gått drastisk opp og at mange tilbringer så mye som syv til ti timer per studiedag foran skjermen.

Nettopp det at skjermlesing er mer distraherende, er en indikasjon på at studenters lesevaner er blitt et problem.

Dyplesing aktiverer derimot hjernen på måter som øker forståelsesevnen, uventede assosiasjoner og kritisk analyse.

Bakgrunnen for forskningsprosjektet som nå settes i gang, er erfaringer Wig gjorde da han organiserte såkalte dyplesingsseminarer på egne studenter, etter å ha lest om liknende tiltak ved amerikanske universiteter.

– Studenter og lærere forpliktet seg til å lese i samme rom i fire til seks timer, uten tilgang til digitale virkemidler. Tilbakemeldingene fra studentene var svært interessante. Deltakerne fortalte blant annet at det var lettere å gjennomføre slik lesing i fellesskap enn å måtte motstå trangen til å sjekke telefon og sosiale medier alene. Videre sa mange av dem at de hadde en følelse av å ha gjennomført noe viktig etter å ha fullført seminarene, forteller Wig.

Wig er, som kollegene sine, opptatt av at utdanningssektoren i økende grad må ta inn over seg ansvaret de har for å gi studentene de egenskapene de kommer til å trenge i arbeidslivet.

– Vi må ta et valg. Vi kan si at vi ønsker å tilpasse oss tiden og dermed gjøre også universitetsstudier så interaktive som mulig, eller vi kan velge å være en motvekt til denne utviklingen. Men når vi fatter dette valget må vi være bevisste på hva som går tapt hvis vi som utdanningsinstitusjon ikke tar ansvar for å forme dagens unge og faktisk gi dem de evnene de kommer til å trenge, avslutter han.