Er NAV en uhensiktsmessig konstruksjon?

Slagordet «en dør inn» ble vesentlig for at NAV reformen så dagens lys. Begrunnelsen bygget på argumentet om at befolkningen skulle slippe å være kasteballer mellom ulike etater og få en mer helhetlig oppfølging knyttet til sine behov. Slik skulle velferdsetaten drive «skreddersøm» rundt den enkelte og visjonen NAV ble utstyrt med var «vi gir mennesker muligheter».

Vi som jobbet i de ulike etatene i forkant av NAV-reformen var forsiktige optimister. Vi visste at det var tre veldig ulike kulturer som skulle integreres og vi fryktet at ytelsesfokuset i trygdeetaten ville bli dominerende. Forvaltningen av folketrygdytelsene ble skilt ut nokså umiddelbart med NAV reformens inntog. NAV kontorene skulle konsentrere seg om oppfølgingsarbeid. Saksbehandling skulle samles i forvaltningsenheter.

Det var med dette organisatoriske grepet at NAV reformen kom skjevt ut fra start. En tok ikke tilstrekkelig høyde for at de arbeids- og helserelaterte ytelsene som dagpenger, sykepenger, yrkesrettet attføring (AAP) og uføretrygd krever tett samhandling mellom oppfølging og saksbehandlingsarbeid på grunn av svært omfattende regelverk og ordninger.

I starten var det lettere å samhandle mellom NAV kontor og forvaltningsenheter da vi fremdeles hadde tilgang til våre kollegaer internt, men videre spesialisering og endringer av interne rutiner stengte denne muligheten mer og mer. Forvaltningsenhetene skulle drives mest mulig effektivt etter samlebåndsprinsipp og ble etter hvert til disse «vedtaksfabrikkene» Snorre Valen refererer til.

Innledningsvis ble NAV-reformen presentert som en reform der myndigheten skulle ligge nærmest mulig bruker. Det som har skjedd over tid er at denne myndigheten har blitt flyttet lengre og lengre vekk fra både bruker og ansatte som er ansvarlig for oppfølgingsarbeidet.

Det er denne organiseringen i Arbeid- og tjenestelinjen og Ytelseslinjen som er det store problemet i NAV. Denne organiseringen medfører at medarbeidere ikke snakker sammen i den enkelte sak, men baserer seg på dokumentasjon i systemene. Denne dokumentasjonen kan være svært fragmentert og til dels mangelfull og fordeler seg i tillegg i flere systemer. Hva som vektlegges i den enkelte sak har betydelig risiko for å være feil da utøvelsen av skjønn vil variere i forhold til hvor i «brukerreisen» en medarbeider befinner seg.

Akademikerne i NAV har i forbindelse med tillitsreformen fremmet et forslag til et forsøksprosjekt hvor det etableres tettere samhandling mellom medarbeidere som skal bidra med veiledning, saksbehandling og andre relevante samarbeidsaktører i AAP-saker. Vi har møtt liten interesse for dette prosjektet hos ledelsen i NAV eller hos Arbeiderpartiet.

Klagebehandlingstiden i NAV har økt jevnt og trutt sammen med utallige historier om hvordan spesielt søkere på de arbeids- og helserelaterte ytelsene kjenner på manglende sammenheng i sine saker.

Spesialiseringen av de ulike prosessene og et kontinuerlig høyt arbeidspress, stadige endringer av rutiner og systemer fører dessverre til mer fragmenterte prosesser og større risiko for feil og mangler. Dette gir utrygghet hos mange medarbeidere hvor frykten for å gjøre feil hindrer faglig refleksjon og forsterker en skjematisk og standardisert tilnærming.

Det kan synes som om politikere trodde at effektivisering av ytelsene ville gi en raskere overgang til arbeid og forhindre økende varig utenforskap. Så langt har dette gått i motsatt retning.

Et eller annet sted kastet vi barnet ut med badevannet, og kanskje har prestisjen knyttet til effektivisering og strømlinjeformingen av NAV blitt umulig å snu?

Å hjelpe syke mennesker eller personer med lite etterspurt kompetanse tilbake til arbeid krever «skreddersøm» og langsiktig tenking – ikke «one size fits all»-løsninger.

Teksten ble først publisert i Trønderdebatt.