Vi er inne i et urolig år, og verre skal det bli, ifølge de fleste analytikere. Samfunnsviterne er bekymret over at det i en tid med galopperende prisstigning, ikke minst på matvarer og strøm, går hardt utover mange – og som vanlig mest utover de som har minst fra før. Mantraet fra regjeringshold har derfor vært et «stramt, men rettferdig budsjett». Mange vil nok være enige i denne analysen. Det er derfor skuffende at studiestøtten kun heves marginalt, mens alt annet øker i pris. Det er stramt, men ikke rettferdig. Det harmonerer også dårlig med uttalelser om at vi skal satse på kunnskap og kompetanse i årene som kommer.
Samfunnsviterne mener at studiestøtten skal økes og knyttes til 1,5 ganger G (grunnbeløpet i folketrygden) og fordeles over 11 måneder. En økning på 3600 kroner i året er derfor lite annet enn en kompensasjon for prisstigningen i samfunnet. Det er vi ikke alene om å mene. Norsk studentorganisasjon har anslått at en vanlig student går 59 433 kroner i minus i året. Dette må hentes inn ved å jobbe ved siden av studiene, eller gjennom hjelp fra familie eller andre. At muligheten til å fokusere på studiene dermed er svært ulikt fordelt, viser at et skikkelig økonomisk løft til studentene er på overtid. På toppen av dette kom nyheten om at studenter utenfor Europa nå må betale for å studere i Norge. Det forsterker inntrykket av en usolidarisk budsjettinnretning, og bryter med gratisprinsippet i norsk utdanning.