Grønn krypto

Kryptovalutaen Bitcoin er et strømsluk uten like. I følge Cambridge Bitcoin Electricity Consumption Index krever systemet hele 120 terrawatt timer i året. Dette er nesten like mye strøm som vi nordmenn bruker i løpet av et år, 124 terrawatt timer.

Et annet estimat fra Bitcoin Energy Consumption Index, hevder at strømforbruket er enda høyere. Her har de også beregnet Bitcoins karbonavtrykk til hele 114 megatonn CO₂, eller like mye som Tsjekkia slipper ut i løpet av et år – et land med 10 millioner innbyggere!

Dalibor Vàgner er samfunnsøkonom med mangeårig interesse for kryptovalutaer. Han kommer opprinnelig fra Tsjekkia og synes sammenligningen er morsom, men sender utfordringen tilbake:

– Det stemmer at Bitcoin krever mye energi, men på den andre siden, tenk på hvor mye energi den tradisjonelle banksektoren bruker. Dersom man regner med alle bygningene, datamaskinene og flyreisene til banksektoren, ville kanskje ikke Bitcoin se så ille ut likevel?

Grunnen til at Bitcoin krever så mye energi er mining, eller Proof of work. Nå diskuteres det om denne mekanismen bør skrotes til fordel for en mer energieffektiv løsning, men først: Hva er mining og hvorfor er det en sentral del av Bitcoin?

Det som skiller Bitcoin fra tradisjonelle valutaer, som den norske kronen, er fraværet av sentralisert kontroll. Det tradisjonelle pengesystemet reguleres av en sentralbank, og de private bankene som drifter betalingssystemer for kontopenger tar betalt for sine tjenester.

Bitcoin er derimot et desentralisert pengesystem. Her finnes ingen sentralbank, og det er ingen banker eller finansinstitusjoner som får betalt for å fasilitere transaksjonene. Det er de som deltar i systemet som kontrollerer at reglene følges, og i så måte opprettholder systemet.

– Penger er basert på tillit, også kryptovalutaer. Forskjellen er bare at tillit skapes på en annen måte, sier Roman Vitenberg som er professor på Institutt for informatikk (IFI) ved Universitetet i Oslo.

Hvis man overfører penger mellom to Bitcoin-kontoer, så lagres informasjon om denne transaksjonen i en såkalt blokk. Slike blokker legger seg etter hverandre, og kalles derfor blokkjedeteknologi.

Aktørene i systemet må bli enige om hvilke transaksjoner som har funnet sted, fordi det ikke finnes noen storebror, eller sentralbank, som verifiserer transaksjonene. Alle som har forsøkt å bli enige om hvem sin tur det er på vaskelista i et kollektiv vet imidlertid at det er lettere sagt enn gjort å bli enige.

– Det er essensielt å begrense antall forslag til nye blokker, så man klarer å bli enige, forklarer Vitenberg, og fortsetter: Mining krever energi og datakraft, og dermed begrenser det antallet aktører som kan være med å foreslå blokker.

Det er altså bare en liten andel av deltakerne i Bitcoin-systemet som er med på å danne konsensus: De som utfører et vesentlig «arbeid» gjennom å tilby datakraft til mining, eller utgraving på norsk. Ordet gir assosiasjoner til gullgravere, og på samme måte er det mining som genererer nye Bitcoin i systemet. Denne mekanismen kalles Proof of work; det er de som arbeider som er med på å bestemme.

Mining er altså grunnen til at Bitcoin krever så mye kraft. Men selve miningen er ikke egentlig essensiell.

– Man kan tenke seg andre mekanismer for å danne konsensus enn mining. Et populært alternativ er å erstatte ‘Proof of work’ med ‘Proof of stake’ – slik Ethereum nå prøver på, sier Vitenberg.

Ved bruk av ‘Proof of stake’ må deltakerne gå inn med en annen form for innsats for å få være med å bestemme den neste blokken. Alle som har lyst til å være med å lage den neste blokken i kjeden går inn med et innskudd, som låses til prosessen er avsluttet – litt som et depositum.

– Overgangen til Proof of stake innebærer at man erstatter arbeid med eierskap. Med Proof of stake er det de som eier mest, som får størst innflytelse, sier Vàgner. Han understreker at dette sannsynligvis ikke er noe problem fordi de som har store verdier plassert i Bitcoin også har interesse av at systemet skal fungere.

– Det er de som eier mest som har mest å tape, påpeker Vàgner.

I dag er det flere kryptovalutaer som baserer seg på Proof of stake, som Solana, Terra og Cardano. Også Ethereum har annonsert at de vil endre koden, for å redusere strømforbruket sitt.

– Det er enklere å gjøre endringer på Ethereum enn på Bitcoin. Likevel tror jeg at Bitcoin, før eller siden blir nødt til å endre på arkitekturen slik at strømforbruket reduseres, sier Vàgner.

Å endre koden til Bitcoin er imidlertid ikke så enkelt, også her kreves det at aktørene i systemet blir enige om endringen. Minst 51% av deltagerne må støtte en slik overgang til Proof of stake.

En nylig publisert artikkel i Nature viser at dersom Bitcoin ble allment betalingsmiddel ville dette alene være nok til å ta planeten over 2 graders oppvarming. I en verden hvor dekarboniseringen av økonomien går fryktelig tregt, er dette en uheldig utvikling. Forskning fra Berkeley har påvist at mining også er med på å presse opp strømprisene, på grunn av sitt enorme strømforbruk.

Det er i lys av dette at kampanjen Clean Up Bitcoin peker på at energiforbruket kan reduseres med over 99% med overgangen til Proof of stake. Samtidig ligger det en fare i at et mer sentralisert system, som Proof of stake faktisk er, vil forskyve maktbalansen i favør av de som allerede har mye Bitcoin. Spørsmålet er da om ikke dette slår beina under de verdiene Bitcoin i utgangspunktet ble bygget på, nemlig frihet gjennom fraværet av sentralisert makt.