Kullkraft eller vindkraft?

Mange stiller seg spørsmålet om hvordan Europa skal skaffe nok energi, dersom forsyningene av russisk gass stanser helt. I verste fall kan vi også oppleve fullstendige strømkutt, som følge av krigen i Ukraina. Kommer vi til å forsøke å fylle tomrommet med fornybar energi eller ved å gå tilbake til kullkraft? I hvilken grad kunne denne situasjonen vært unngått dersom europeiske politikere hadde vært mer langsynte?

I en spesialrapport til det italienske parlamentet, publisert i februar i år, tar det italienske parlamentets nasjonale sikkerhetskomité (COPASIR) opp temaet energisikkerhet. Italia importerer over 40 prosent av gassen landet bruker fra Russland, og det som på det tidspunktet var spenninger i forholdet mellom Russland og Ukraina, ble oppfattet som en trussel av COPASIR. I februar-rapporten, peker komitéen på at energiforsyning i langt større grad enn før er et sikkerhetsproblem, og at det italienske parlamentet derfor bør revurdere Italias energiforsyning i et sikkerhetsperspektiv.

«Fornybare energikilder representerer utvilsomt en styrke ved det italienske systemet, da de garanterer en god blanding av ulike energikilder», står det i rapporten.

Knappe to uker etter at denne rapporten ble lagt frem brøt krigen i Ukraina ut, og alle dystre spådommer om italiensk og europeisk strømforsyning ble med ett svært virkelige. Ett av den italienske regjeringens umiddelbare tiltak, var imidlertid å beordre klargjøring av sju kullkraftverk, hvorav fem har vært ute av drift i lengre tid, skulle det bli behov for dem.

– Det er først nå vi forstår hvor dumme vi har vært, sier Massimo Seppielli, kjernekraftingeniør og medlem av organisasjonen ASTRI – en organisasjon for vitenskap og nasjonal interesse.

Seppielli henviser til en italiensk politikk som fra 80-tallet og utover sluttet å bekymre seg over nasjonal økonomisk utvikling og i stedet fortapte seg i interne konflikter. I særdeleshet tok man overhodet ikke inn over seg hvor viktig det var å utvikle alternative energikilder, mener Seppielli.

Ingeniøren peker både på den manglende utviklingen av fornybar energiproduksjon, og  hvordan avfallsbehandlingen i Italia fungerer.

-I dag sendes avfallet fra Roma by i økoballer nordover der man bruker dem til å produsere energi, den samme energien som vi så kjøper tilbake. Alt dette i stedet for å produsere energien med egne midler, utbryter ingeniøren.

Som kjernekraftingeniør er han også oppgitt over det han mener har vært en total motvilje mot sivil kjernekraft som energikilde hos mange italienske miljøforkjempere, en motvilje han mener er grunnløs fra et økologisk synspunkt.

– Som ingeniører er vi klar over og tar hensyn til miljøaspektene, understreker han.

Ifølge Seppielli ligger mye av ansvaret hos italienske politikere, som ikke har vært hverken modige nok eller langsynte nok i den politikken de har laget.

– Etterkrigstidens store politikere hadde et annet perspektiv, sier han.

– Dagens ledere har tatt for mye for gitt, de har mistet behovet for og drivet til å endre, sier han.

Seppiellis tanker har gjenklang i en helt annen del av kontinentet. Ved Max Planck-instituttet i Tyskland sier fysiker Axel Kleidon at vi nå betaler for politiske feilsteg.

– Foregående politiske beslutninger var ikke de klokeste, sier Kleidon og henviser til situasjonen i hjemlandet.

– I Tyskland er vi nå veldig avhengige av gass fra ett land, Russland. Denne gassen brukes attpåtil i hovedsak til oppvarming av hjem.

Kleidon jobber med alternative energikilder, spesielt vindkraft, og sier at fornybar energi kunne vært et alternativ dersom det i større grad hadde blitt satset på. Ifølge Kleidon har politikere ikke bare vært korttenkte, men også lite konsistente i sin behandling av fornybare energikilder.

Vi har hatt en aktiv solcelleindustri i Tyskland, takket være subsidier fra staten som skulle hjelpe oss bort fra en kulldrevet industri. Samtidig, gikk man aldri helt bort fra utvinningen av brunt kull for å unngå høy arbeidsledighet, forteller Kleidon oppgitt.

Kleidon forklarer at brunt kull utvinnes ved hjelp av «open pit mining» en gruveform som fører til enorme endringer i landskap og natur, langt mer enn vindturbiner. I tillegg er utvinning av brunt kull svært vannkrevende, og risikerer å tørrlegge omgivelsene. Til tross for det har mye av motstanden mot utvinningen av vindkraft i Tyskland og andre steder i Europa, vært basert på nettopp motstand mot estetiske endringer i landskapet.

Ifølge Kleidon er problemet med grønne energikilder at de nok er billigere i det lange løp, men at de har en viss investeringskostnad, både økonomisk og estetisk. Den kostnaden koblet med motstanden mot spesielt vindkraft i mange lokalmiljøer, gjorde at politikerne ikke i tilstrekkelig grad satset på grønn energi. Resultat er at Tyskland og store deler av resten av Europa nå har et stort problem.

– Hvis vi hadde tatt energiutfordringen alvorlig for ti år siden, ville vi vært i en helt annen situasjon i dag, vi ville vært mer uavhengige, sier fysikeren.

Hvor ille kan situasjonen bli? Ifølge Matthias Buck, Europasjef ved Agora, en av Europas fremste tenketanker innen fornybar energi, vil det avhenge av hvordan situasjonen utvikler seg.

– Det politiske fokuset ligger nå på hvordan man på kort tid kan redusere avhengigheten av fossil energi og samtidig beskytte fattige husstander og deler av industrien mot de høye prisene, sier Buck.

Ifølge Buck vil tiltak som settes inn nå for å redusere avhengigheten av olje og gass, sette Europa i bedre stand til å møte vinteren 2022-2023. Han er heller ikke spesielt redd for at europeiske regjeringer skal forsøke å fylle tomrommet med kullkraft.

– Jeg kan ikke se at jeg ser noen snuoperasjon i så måte. Det vi imidlertid observerer er at tanken om å bruke fossil gass i en overgangsfase fra fossilt brensel til fornybar energi, ikke fungerer lenger, og europeiske regjeringer er tvunget til å revurdere planene sine for denne overgangen.

Buck tror at den nåværende situasjonen vil gjøre at regjeringer vil sette fart på planene om å gå fullstendig over til fornybar energi. Samtidig innrømmer han at nå som fossil gass kanskje ikke lenger vil være tilgjengelig, kan noen regjeringer velge å bruke kullkraft som en reserve-energikilde i tilfelle det skulle bli nødvendig.

– De europeiske utslippsmålene står fast, og de setter et absolutt tak på utslippene. Men det er ikke til å komme bort fra at det vil bli utfordrende for land som er svært avhengig av kullkraft å tilpasse seg den nye virkeligheten, sier Buck, og viser blant annet til Polen, Bulgaria og Tsjekkia.

-Det gjelder spesielt  hvordan overgangen til fornybar energi skal skje nå som gass ikke lenger er tilgjengelig i like store mengder som en mellomstasjon på veien fra fossilt brensel til grønn energi, legger han til.

Som eksportør av olje og gass stiller Norge i en særstilling i Europa. Norge har imidlertid begrenset mulighet til å trå inn og erstatte de russiske forsyningene av gass. Det handler ikke så mye om hverken etterspørsel eller infrastruktur, men avhenger av hvor mye feltene faktisk kan levere, skal vi tro statssekretær i Olje- og energidepartementet, Elisabeth Sæther (Ap).

– Vi opplever både at våre europeiske venner setter stor pris på Norge som en viktig og stabil kilde til den gass og olje de trenger, og at de vet at vi daglig leverer så mye gass som mulig til kontinentet og Storbritannia, understreker hun.

Selv om Norge produserer olje og gass, er det ikke sikkert at norske forbrukere vil bli spart for prisøkningen og forsyningsproblemene man nå forbereder seg på kontinentet.

– Vi en del av et nordisk kraftmarked som også er integrert med Europa. Det gjør at den norske kraftprisen ikke bare påvirkes av forhold i Norge, men også av forholdene i landene vi handler kraft med. Det er vanskelig å gi et sikkert svar på hvordan prisøkningen på gass i Europa vil merkes på husholdningene i Norge, forklarer Sæther.