Ikke ett folk

Første gang jeg snakket med Vitalina Rybak (26) i Kharkiv, beskrev hun situasjonen som rolig. Putin hadde enda ikke tatt den skjebnesvangre avgjørelsen om å anerkjenne de to utbryterrepublikkene Donetsk og Luhansk, og befolkningen i Ukrainas nest største by levde slik de stort sett har gjort de siste månedene.

– Vi er vant til denne situasjonen. Vi har levd slik i åtte år, sa Rybak på telefon fra byen, som ikke ligger langt unna verken den russiske grensen eller grensen til de to opprørerkontrollerte regionene. Skjønt Rybak selv hadde bedt familien om å samle reisedokumentene på ett sted for å ha dem klare i tilfelle de plutselig skulle få bruk for dem, forklarte hun meg at folk flest levde som vanlig.

– De går tur med hunden i parken og går ut om kvelden, sa hun.

– Vi som lever her er blitt ganske motstandsdyktige mot stress, understreket hun.

Med sine 26 år hører Vitalina Rybak til en generasjon unge ukrainere som ikke har sterke minner fra Sovjetunionen. I hennes levetid har forholdet til Russland vært vel så formet av begivenhetene siden Maidan-revolusjonen som historien de to landene deler.

Også synet på Europa er et annet enn det foreldregenerasjonen hennes hadde.

– Siden ukrainere fikk visa-fri status og det ble mye enklere å reise til Europa, har mange unge ukrainere fått en mye mer positiv innstilling til Europa, og ser på Europa som det idealet Ukraina må strebe mot, påpekte Rybak i en av samtalene våre.

I en annen del av landet sitter en mann som har helt andre minner om og et helt annet forhold til den store naboen i øst. Forfatter Andrey Kurkov ble født i det som den gang het Leningrad i 1961, midt under den kalde krigen. Kurkov skrev sine første barnefortellinger mens han gjorde (sovjetisk) militærtjeneste som fengselsvakt i Odessa. Hans første roman ble utgitt to uker før Sovjetunionen falt.

I dag er Kurkov en av de fremste nålevende ukrainske forfattere og samfunnskommentatorer, og han er også leder for Ukrainsk PEN, verdensorganisasjonen for forfattere. Under Maidan-revolusjonen i 2014, som førte til president Yanukovich fall, skrev Kurkov en dagbok som han senere utgav. I siste kapittel i «Dispatches from Kiev» kaster han et pessimistisk blikk på Ukrainas fremtid. Hovedgrunnen til hans pessimisme var den europeiske holdningen til Ukrainia:

«Europa, som var så uttalt i sin støtte til Maidan-protestene, har i etterkant blitt stille og forlatt oss, hun foretrekker å profittere på handel med Russland. Penger teller mer enn demokrati. Den kyniske leksen Europa har lært Ukraina, vil unektelig påvirke mitt lands fremtid».

I dag, åtte år etter han skrev disse ordene, og med den russiske hæren på dørstokken, har Kurkov ikke endret syn, tvert imot.

– Det tyske eksempelet er typisk for den europeiske oppførselen, sier forfatteren. At han er oppgitt er tydelig, til tross for den noe uklare Skype-skjermen.

– De setter handel med land som Russland og Kina foran politiske hensyn. Penger er fortsatt viktigere enn demokrati, understreker Kurkov, før han fortsetter:

– EU har aldri egentlig vært interessert i å få Ukraina som medlem. Den offisielle forklaringen er korrupsjon, men det er bare et skalkeskjul.

Ifølge Kurkov har Ukraina endret seg mye i årene som er gått siden Maidan-revolusjonen. Ikke minst har landet, som alltid har vært delt mellom øst og vest, blitt mer samlet.

– Store fiender konsoliderer nasjoner, slik er det bare, poengterer han, uten å etterlate tvil om hvem den store fienden er i dette tilfellet. Kurkov sier at mange ukrainere har vervet seg til den frivillige hæren for å forsvare landet.

Putins påstander om at russerne og ukrainerne er ett folk, blir bestemt avvist av Andrej Kurkov. Han sier at ukrainsk sinnelag og politisk kultur er ulikt ikke bare det vi finner i Russland, men også de fleste andre steder i det gamle Sovjetunionen.

For å forklare hvorfor, tar forfatteren en pause fra kontemporær politikk og forteller om hvordan ukrainske kosakker på 16- og 1700-tallet regjerte med en anarkisk, men egalitær samfunnsstruktur. Kosakkene valgte blant annet både politiske og militære ledere.

– Vår politiske mentalitet stammer fra den tiden, understreker han.

– Moderne ukrainsk politikk er et slags anarki med demokratiske valg. Vi har over 400 politiske partier her, 99 prosent av disse har ingenting med ideologi å gjøre. Siden Sovjetunionens fall har ingen blitt valgt til president i Ukraina mer enn én periode. I Putins regjeringstid har vi hatt seks ulike presidenter, påpeker Kurkov.

– Når befolkningen er misfornøyd, kaster de ut dem som sitter med makten, sier forfatteren, som for å understreke forskjellen til Russland, der det virker vanskelig å gjøre noe med Putins grep om makten.

Kurkov sier at i årene som har gått siden Maidan har ukrainsk politikk modnet noe, ikke minst på grunn av innflytelsen utenfra via TV og internett, men at det fremdeles er et politisk system i utvikling.

– Det faktum at ukrainere alltid stemmer på en ny politisk kraft, betyr at vi fremdeles leter etter noe, at vi søker etter en normal president og en normal politikk, forklarer Kurkov.

Selv om forfatteren innrømmer og kritiserer at ulike TV-stasjoner har fått for stor innflytelse over det politiske apparatet, også i Ukraina, påpeker han samtidig at der russerne bare har én maktbase og all informasjon er kontrollert av den, kan ukrainerne velge mellom ulike politiske krefter.

– Russland har et ettparti-system, et system som stammer fra tsar-veldet. Vi ukrainere er annerledes, vi er individualister, vår arv er fra kosakkene, vi aksepterer ikke tsarene, poengterer forfatteren.

Disse forskjellene i mentalitet og politisk kultur, har imidlertid ikke Putin forstått, mener Kurkov.

– Russerne forstår ikke dette, de tror vi er som dem, sier han oppgitt.

Like etter at jeg avsluttet intervjuet med Andrey Kurkov, kom beskjeden om at Putin har anerkjent Donetsk og Luhansk og sendt russiske styrker inn i Donbass. Dagen etter ringte jeg til Vitalina Rybak i Kharkiv på nytt for å høre hvordan hun tok nyheten. Hun var da åpenbart bekymret.

– Jeg og foreldrene mine er redde, sa hun. – Vi frykter for livene våre, for hva som vil skje nå.

– Det psykologiske stresset er det vanskeligste å takle, forklarte Rybak. Når du går til sengs om kvelden, vet du ikke hva morgennyhetene vil bringe, og når du går ut av huset vet du ikke hva som vil ha skjedd når du kommer tilbake. Usikkerheten er det verste, understrekte hun.

Ifølge Rybak er det ikke bare i hennes egen familie at frykten hadde tatt tak. Den unge kvinnen sa at mange mennesker har begynt å forberede seg på hva de skulle gjøre hvis… hvis.

Over telefonen virket det som om Rybak ikke hadde lyst til å si ferdig setningen: …hvis Russland invaderer Ukraina. En tanke som bare for noen dager siden så utrolig at den var vanskelig å tro at skulle kunne realisere seg.

Kl. fem om morgenen den 24. februar tikket det inn en melding fra Vitalina. «Eva», skrev hun, «vi hører bombing. Russland har invadert Ukraina».