fbpx
Nyheter

– Man kan ikke lenger skille idrett og politikk, så lenge idretten blir brukt politisk

Årets ord for 2021 er sportsvaske. Ordet fanger konseptet om autoritære land som prøver å overskygge menneskerettighetsbrudd ved å rette oppmerksomheten mot glamorøse idrettsarrangementer. Hvilke brudd er det de prøver å skjule?

– Qatar ønsker at når du hører Qatar så assosierer du landet med Leo Messi og ikke med brudd på menneskerettighetene til migrantarbeiderne. Det er det som er konseptet sportsvasking, forklarer Frank Tangberg, prosjektleder i Amnesty.

Bruken av idrett til politiske formål har en lang forhistorie. Linjene går helt tilbake til de gamle romerne og Colosseum, via OL i Berlin i 1936, fotball-VM i Argentina i 1978 og til OL i Russland i 2014. Mange land har benyttet seg av sportsvasking. Poenget er å skape positive inntrykk av et land som egentlig driver med grove menneskerettighetsbrudd.

I 2022 skal de olympiske lekene foregå i Kina, og fotball-VM skal arrangeres i Qatar. Begge disse landene begår menneskerettighetsbrudd som de vil skyve oppmerksomhet bort fra.

– Kina har ikke pressefrihet, ytringsfrihet eller forsamlingsfrihet. De har satt over en million mennesker i interneringsleirer på bakgrunn av deres religiøse og etnisk tilhørighet, forklarer Tangberg.

Tangberg forteller videre at Kina sin sportsvasking også handler om en form for nasjonsbygging. Det at de klarer å arrangere OL for andre gang fungerer som en maktdemonstrasjon overfor egen befolkning. I tillegg vil de vise seg som en sterk nasjon på den internasjonale scenen.

24799447_10155614125676140_7415814639809025832_o-aspect-ratio-9-16
Portrettbilde av Tandberg

Tangberg jobber som prosjektleder i Amnesty med et spesielt engasjement i Qatar-kampanjen. Foto: Amnesty.

Sportsvaskingen er litt annerledes i Qatar, men også her er grove menneskerettighetsbrudd utbredt. Dette er et regime der sårbare grupper som kvinner og LHBT-personer har manglende rettigheter. I forbindelse med byggingen av stadioner og annen infrastruktur til VM har det også blitt begått grove brudd på migrantarbeideres rettigheter, og mange har omkommet som følge av livsfarlige arbeidsforhold. Dette skjer i skyggen av promoteringen av VM.

Hva er det som skjer i Qatar?

Qatar ble tildelt VM i 2010. På den tiden manglet Qatar både arbeidskraft og infrastruktur for å kunne arrangere et VM. De var avhengige av å hente inn millioner av mennesker for å kunne ruste Qatar opp til et mesterskap.

– Det autoritære styresettet gjør at myndighetene ikke trenger å rettferdiggjøre pengebruken på samme måte som et demokratisk land må gjøre overfor sin befolkning, forklarer Tangberg.

Qatar er et autoritært land som er blitt rikt på olje og gass. Det gjør at de har hatt råd til å hente inn arbeidskraft fra andre land til å bygge nye veier, stadioner og hoteller.

Tangberg forteller at arbeidskraften hovedsakelig er migrantarbeidere fra Sørøst-Asia og Afrika. Situasjonen som migrantarbeidere havner i, starter allerede i hjemlandet. Rekrutteringsbyråer tar seg betalt for å fylle jobbene i Qatar. Den prisen betaler ikke selskapene, men migrantarbeidere som ofte må ta opp store lån for å kunne betale seg inn.

 

unspalash-aspect-ratio-9-16
En arbeidsmann

Migrantarbeiderne som til slutt kommer til Qatar kan havne i en situasjon med tvangsarbeid. Foto: Unsplash

– Mange migrantarbeidere som kommer til Qatar opplever å få passene sine konfiskert, og arbeidskontrakten blir byttet ut til en med dårligere arbeidsvilkår. Det kan faktisk plutselig være en helt annen jobb. Dette skjer til tross for at passkonfiskering nå er forbudt, utdyper Tangberg.

Kafala-systemet gjør også at de utenlandske arbeiderne kan havne i et skjevt maktforhold med arbeidsgiveren. Det går blant annet ut på at hver migrantarbeider trenger en sponsor, en kafeel, for å få jobb. Systemet er ikke i tråd med internasjonale menneskerettigheter, som Qatar egentlig er forpliktet til å respektere.

–  Selv om Qatar har fjernet to av hovedpilarene i kafala-systemet, nemlig kravene om samtykke fra arbeidsgiver for å kunne skifte jobb eller forlate landet, så opplever fortsatt mange migrantarbeidere at de ikke kan skifte jobb i praksis, forteller Tangberg.

Listen over manglende rettigheter er lang. Arbeiderne har manglende bevegelsesfrihet, de blir ofte tvunget til lange arbeidsdager, og flere jobber under farlige arbeidsforhold. Mange er også ofre for lønnsforsinkelser eller lønnstyveri, og for flere, særlig hushjelper, har retten til å hvile forsvunnet. Migrantarbeidere har heller ikke lov til å fagorganisere seg. Det gjør det vanskelig å få gjennom klager og ikke minst å oppnå kollektiv forhandlingsrett for å bedre forholdene på arbeidsplassen. I tillegg er kompensasjon for arbeidsskader eller erstatning til de etterlatte ved dødsfall omtrent fraværende.

– De havner i en situasjon som de ikke kommer seg ut av, poengterer Tangberg.

Positiv retning for sportsvasking

Selv om det har tatt lang tid før sportsvasking fikk en ordentlig plass i debatten, mener Tangberg at det er mange positive ting som har skjedd som følge av dette.

– Vi har sett at blant annet Norges fotballforbund og det norske idrettsforbundet anerkjenner at man ikke lenger kan skille idrett og politikk, så lenge idretten blir brukt politisk, sier Tangberg.

Fotballsupportere, idrettsutøvere og journalister har engasjert seg kraftig og har klart å presse frem positive endringer.

–  Stadig flere blir bevisste på situasjonen. Det er det som er viktig for å kunne være en motvekt til sportsvasking, mener Tangberg.

Tildelingen av VM til Qatar skjedde for ti år siden. På den tiden gjorde ikke FIFA noen menneskerettslige vurderinger av hvilke konsekvenser det ville ha å tildele et land fotball-VM. I dag har FIFA innført menneskerettslige kriterier for tildeling av fotball-VM, og de har en egen menneskerettspolicy hvor de anerkjenner at de er forpliktet til å sjekke hele næringskjeden sin for å sørge for at de ikke bidrar til menneskerettighetsbrudd.

Dette er et fremskritt, og situasjonen i Qatar er forbedret med juridiske reformer i positiv retning. Etterlevelsen er likevel en annen sak, og det gjenstår mye før en kan si at menneskerettighetssituasjonen i Qatar er på et akseptabelt nivå.