Pandemien vil en dag ta slutt, og det vil ikke lenger være like aktuelt å minne hverandre om å huske munnbind, begrense sosiale kontakter og rette en moralsk pekefinger mot dem som ikke følger smittevernreglene. Bør moralismen likevel fortsette å ha en rolle i samfunnet?
Espen Gamlund er professor i filosofi ved Universitetet i Bergen, og publiserte nylig boken Kunsten å moralisere.
-Selv om noe er lov, kan det fortsatt være galt, sier han, og definerer moralisering som kritikk med moralsk fortegn.
-Når vi moraliserer vurderer vi andres handlinger, praksiser og holdninger, og om det er noe galt med disse, forklarer han, og omtaler det å moralisere som en forlengelse av ytringsfriheten.
Espen Gamlund, professor i filosofi ved Universitetet i Bergen og forfatter av boken «Kunsten å moralisere». Foto: Privat
Gamlund syns heller man skal snakke om moralsk kritikk enn moralisme, og viser til moralismens ganske lunkne status i samfunnet. Han erkjenner at det å moralisere forbindes med noe negativt, og det mer nå enn før.
-Det å være moralist har gått fra å være noen som er opptatt av moral, til en som dytter på andre sin egen moral, sier han.
En moralist er altså noe de færreste vil oppfattes som. Likevel tror Gamlund at mange går rundt med en moralist i magen, som man ikke helt lar slippe til:
-Man legger lokk på seg selv, og holder kjeft.
På spørsmål om hvorfor vi ikke utøver mer moralsk kritikk, forklarer han det blant annet med feighet. Man er redd for sosial fordømmelse gjennom å for eksempel bli kritisert tilbake, eller bli stemplet som en bedreviter. Som samfunn mangler vi også tydelige moralske retningslinjer. Kanskje klare regler for hva man bør og ikke bør gjøre, ligger til grunn for moralismens oppsving under pandemien?
En moralist er noe de færreste vil oppfattes som. Likevel tror Gamlund at mange går rundt med en moralist i magen, som man ikke helt lar slippe til. Foto: Pexels/ Liza Sum
Selv om pandemien og smittevernreglene er på vei ut av livene våre, betyr ikke det at vi ikke står ovenfor andre samfunnsutfordringer som gir rom for å drive med moralsk kritikk. Klimakrisen er et særlig relevant eksempel. Men det å kritisere noen for å fly for ofte, ha et høyt forbruk, eller spise store mengder importert storfekjøtt, sitter lengre inne enn å minne andre om å overholde smitteverntiltak. Hva kan dette skyldes?
Gamlund mener at hvor raskt man merker konsekvensene av en handling, er med på å avgjøre i hvor stor grad man griper inn eller kritiserer det som skjer. Bryter noen smittevernreglene vil vi kunne merke konsekvensene ganske umiddelbart. Er derimot konsekvensene fjernere, vil man ikke nødvendigvis akseptere samme grad av moralisme rundt temaet, sier han. Konsekvensene av klimakrisen er alvorlige, men de aller verste følgene venter på oss et lite stykke inn i fremtiden. Kanskje dette bremser oss fra å blande oss i andres valg? Skulle vi likevel våge oss ut på å kritisere noens klimafiendtlighet, eller andre handlinger vi vurderer til å være uetiske, hvordan bør man gå fram?
Hvordan man går fram er avgjørende for om moraliseringen kan gi oss noe verdifullt, mener Gamlund, og trekker frem noen hovedpunkter.
– Vær hyggelig og spørrende, unngå å fordømme andre, og prøv å ikke ta på deg en rolle som oppdrager. I tillegg kan man spørre seg selv om man har satt seg godt nok inn i situasjonen og har nok kunnskap, før man velger å gripe inn. Det beste er å få til en konstruktiv dialog rundt moralske problemstillinger, mener han.
Er det mulig å snu moralismens dårlige rykte, ved å være gode moralister?
– Kanskje, sier Gamlund, som ikke tør å håpe på for mye. Det vil nok aldri bli populært å blande seg inn, men det er likevel viktig at vi gjør det, konkluderer han.