– Jeg tror det er bra at man river litt statuer av og til. Monumenter er ytringer, og det er bra at det er brytninger rundt dem.
Anne Eriksen gir knapt inntrykk av å være noen radikal statuevandalist, men som kulturhistoriker er hun godt plassert til å sette hele fjorårets statuerivningsdebatt i perspektiv. Debatten, som av mange er avvist som polarisert og nesten ekstremistisk, kan likevel representere et sunnhetstegn for vår demokratiske utvikling, skal vi tro Eriksen, som sier at statuer og minnesmerker alltid har vært en politisk handling, og som sådan gjenstand for debatt.
Akkurat det var det lett å glemme da statuer over hele Europa ble veltet og vandalisert i forlengelsen av BLM-protestene. Det kunne virke som en ny og, for mange, brutal måte å gi uttrykk for sine meninger på, men det radikale i BLM-protestene lå i budskapet, ikke i metoden.
For mens det å kreve at fordums helter skal vurderes ut fra moderne, antirasistiske standarder kanskje var en nyhet, er det å la sinnet gå ut over statuer og andre minnesmerker, langt fra noen revolusjonerende løsning.
– Det å reise et minnesmerke over noen er per definisjon en politisk handling, understreker Eriksen, og avviser dermed at statuer først nå er blitt politiske. Ifølge Eriksen har statuer skapt polemikk og debatt siden det på slutten av 1700-tallet ble vanlig med oppføring av statuer av private borgere.
– Det var en radikal endring, forklarer kulturhistorikeren.
Tidligere hadde slike minnesmerker vært reservert kirke- og kongemakt, men fra slutten av det 18. århundre kunne sivile borgere gå sammen om å samle inn penger og sette opp minnesmerker over andre sivile borgere. Gjennom hele 1800-tallet hersket det en slags statue-mani, og det var et viktig aspekt ved mange minnesmerker at de var betalt ikke med offentlige midler, men med private donasjoner, også i små summer.
Ifølge Eriksen var det i de totalitære regimene at staten overtok rollen som hovedinitiativtaker til oppføring av nye statuer og minnesmerker. Stater hadde gjort dette også tidligere, men ikke i slik grad som de ulike totalitære regimene gjorde. For både fascister, nazister og kommunister var det likevel viktig å bevare det «folkelige aspektet» ved de statuene som ble oppført. En parallell til dagens statuerivningsdebatt finner vi derfor nettopp i oppgjøret med fascismen, nazismen og kommunismen.