Nyte uten å yte? – Arbeidslinja må få nytt innhold

Kravene for å skaffe seg en jobb blir nemlig bare tøffere og tøffere, og fremover vil jobbene også bli færre. Det er i en slik kontekst det fremstår som smått absurd å gjøre det stadig vanskeligere å stå utenfor arbeidsmarkedet. Som om det blir flere jobber av at folk utenfor arbeidsmarkedet får det verre.

Som Ebba Wergeland påpeker, har arbeidslinja de siste 25 årene gått fra å være en rettighet: at alle skal ha en jobb å gå til, til å bli en plikt: du har selv ansvar for å ha en jobb å gå til. Det å gå arbeidsledig har altså blitt individualisert; det er din egen skyld at hvis du ikke greier å skaffe deg en jobb, og samfunnet skal gjøre det så ubehagelig som mulig for den som av ulike grunner ikke kan jobbe.

Årsaken til at arbeidslinja står så sterkt, er den toneangivende diskursen i samfunnet om at alle må jobbe mer for å bevare velferdsstaten. Dette er ikke minst stadfestet gjennom beregningene i Perspektivmeldingen, og synlig som bærende premiss i Sysselsettingsutvalgets rapport. Det er imidlertid flere problemer med disse beregningene. For det første ligger det som en forutsetning i Perspektivmeldingen at produktivitetsvekst skal tas ut i stadig høyere lønn snarere enn fritid, som er problematisk i seg selv. Det andre er at «vi trenger de arbeidstimene vi kan for å løse fremtidens oppgaver». Dette siste poenget overser imidlertid noen viktige utviklingstrekk i samfunnet.

Den britiske økonomen Daniel Susskind kom i 2020 med boka «A world without work». Her peker han på noe åpenbart som politikere og andre aktører i debatten mer eller mindre aktivt overser. En verden med færre jobber er ikke science fiction, det er en problemstilling som ligger der allerede. Sakte, men sikkert blir stadig flere arbeidsoppgaver automatisert, og ikke bare typiske «ufaglærte jobber». Snarere er det jobbene i mellomsjiktet som er mest utsatte, ifølge Susskind. Hans klare anbefaling er at vi må innstille oss på et samfunn der vi i større grad deler på jobbene.

Diskusjonene i Norge rundt redusert arbeidstid var høyt på agendaen hos flere samfunnsaktører til langt ut på 1990-tallet, men har paradoksalt nok forduftet mer eller mindre de siste 20 årene. En stadig reduksjon av normalarbeidsuken var imidlertid normalen gjennom store deler av 1900-tallet. Som økonomen John Maynard Keynes spådde i 1930, ville vi ha en normalarbeidsuke på 15 timer innen hundre år hvis produktiviteten økte i det tempoet han la inn i beregningene. Han traff godt på produktivitetsveksten, men standard arbeidsuke er stadig 37,5 timer, ikke 15.

Utfordringen fremover vil være å dele på de jobbene som blir igjen, og ikke minst å skattlegge de store teknologiselskapene som sitter igjen med hele overskuddet av den automatiseringen som faktisk gjør at mange av jobbene forsvinner. Bare slik kan vi plassere ansvaret for arbeidsledighet der det hører hjemme – på et strukturelt nivå som følge av teknologi og automatisering, og ikke på den ledige selv.