Ikke minst i perspektivmeldingen som ble lagt frem i vår er det dette scenariet som presenteres: Offentlig sektor må slankes for å møte velferdsutfordringene i fremtiden. Senest i debatten rundt revidert nasjonalbudsjett ytret flere ungdomspolitikere bekymring for at vi «bruker opp» pengene til fremtidige generasjoner med for offensive budsjetter. Men som Daniel Fullman viser i sin artikkel «Har vi råd til velferdsstaten?» er dette ikke et spørsmål om penger, men et spørsmål om prioriteringer. Som Fullman understreker gir det lite mening å snakke om at staten ikke har råd. Det interessante er hva vi velger å prioritere innenfor de rammene som finnes i enhver økonomi. Kort fortalt må vi som samfunn erkjenne at det å bevare velferden har en kostnad. Da er det trist at «kostnad», mer eller mindre bevisst, misbruks i debatten.
Hva vi kan få til som samfunn i årene som kommer, er altså ikke et kostnadsspørsmål, men et spørsmål om kapasitet. Det i sin tur avføder noen valg når det gjelder hvordan vi ønsker å prioritere. Ressursene i økonomien må i større grad allokeres til der de behøves mest, og til å skape et samfunn som er best mulig for flest mulig. Det handler om gode og meningsfulle jobber for alle, det handler om etter- og videreutdanning som gjør folk rustet til fremtidens arbeidsliv og det handler om trygghet og forutsigbarhet for dem som står utenfor arbeidslivet. Men det handler også om å skattlegge de største formuene hardere, og å hindre at sosiale forskjeller får vokse seg enda større.
Vi står ved et veiskille i diskusjonen om velferdsstatens relevans. Vi i Samfunnsviterne godtar ikke premisset om at vi ikke har råd til velferdsstaten. Det vi ikke har råd til, er velferdsstatens nedbygging. Økte sosiale forskjeller, polarisering og nyfattigdom er langt mer skremmende perspektiver enn myten om en velferdsstat på konkursens rand.
