Viktige jobber – lav lønn

Da Norge stengte ned under pandemien, ble det tydelig hvem som faktisk måtte holde samfunnet i gang. Togene måtte gå, butikkene måtte holde åpent og sykepleiere og renholdere måtte på jobb. Samtidig kunne mange med langt høyere lønn flytte arbeidsdagen hjem. 

For sosialantropolog og gjesteforsker ved Universitetet i Oslo, Ståle Wig, ble pandemien en illustrasjon på et mer grunnleggende paradoks i arbeidslivet: Jobbene vi sier er viktige, er ikke nødvendigvis jobbene vi betaler mest for. 

– Det er et tankekors at du kan tenke på nesten hvilket som helst yrke, med unntak av kanskje legeyrket, og se at jo mer opplagt det er at et yrke har et viktig bidrag til samfunnet, jo mindre sannsynlig er det at det har høy status og høy lønn, sier Wig. 

Problemet begynner med hva vi mener med «nytte», ifølge Wig. En markedsfører kan få oss til å kjøpe mer. En selskapsadvokat kan skape store verdier for klienten sin. En konsulent kan effektivisere en virksomhet. Men ingen av disse tingene forteller nødvendigvis hvor viktig arbeidet er for samfunnet som helhet. 

Wig peker på noe så hverdagslig som spørsmålet om hva man jobber med. 

– Det finnes noen svar som er bedre enn andre når du får spørsmålet «Hva driver du med?» på en fest. 

Status handler altså ikke bare om penger. Den handler også om hvilke yrker vi forbinder med prestisje, kompetanse og et vellykket liv. 

– Men mange som går inn i disse yrkene oppdager at det som høres ut som en bra og meningsfull jobb, ofte handler mest om å gå i møter og skrive rapporter ingen leser, sier Wig.

Mekanismene som spiller inn når man bestemmer hva arbeid er verdt, er et uttrykk for en skjev maktfordeling, ifølge forskeren.  

Arbeidstakere som står sterkt kollektivt, har bedre muligheter til å presse opp lønningene. Mens mange av yrkene som samfunnet er mest avhengig av, er yrker der arbeidstakerne kan være utsatte og ikke har så mye å stille opp med i møte med arbeidsgiver. 

– Mye handler også om kulturen vår – forestillingen om hva som er verdifullt arbeid følger ikke objektive kriterier, påpeker Wig. 

Lønn er heller ikke ment å være et mål på hvor viktig en jobb er for samfunnet, mener samfunnsøkonom og Fafo-forsker Elin Svarstad. 

– Samfunnsverdi og markedsverdi er to forskjellige ting. Lønn bestemmes blant annet av etterspørselen etter arbeidskraft, hvor knapp den er, produktivitet og partenes forhandlingsmakt, sier hun.

Forhandlingsmakten mellom arbeidsgiver og arbeidstaker blir dermed viktig. 

– Hvis en arbeidstaker har mange alternative arbeidsgivere å gå til, må arbeidsgiveren i større grad heve lønnen for å beholde vedkommende. Har arbeidstakeren få reelle alternativer, trenger ikke høy produktivitet eller stor samfunnsnytte å gi tilsvarende utslag i lønn, sier Svarstad. 

Organisering kan endre dette styrkeforholdet. Når arbeidstakere forhandler kollektivt gjennom fagforeninger, får de større mulighet til å påvirke lønns- og arbeidsvilkårene. 

– Lønn er derfor ikke bare et resultat av hvor produktiv eller etterspurt arbeidskraften er, men også av partenes relative forhandlingsmakt, sier Svarstad. 

I Norge er det dessuten ikke meningen at markedet alene skal bestemme hva folk skal tjene. Den koordinerte lønnsdannelsen og frontfagsmodellen begrenser hvor fritt lønningene kan konkurreres opp. 

– Dette er et system vi bevisst har bygget opp. Et hovedpoeng er nettopp å ta lønn ut av konkurransen, fordi lønnsveksten også påvirker priser, konkurranseevne og sysselsetting, sier Svarstad. 

Det betyr også at mangel på arbeidskraft ikke nødvendigvis fører til kraftig lønnsvekst. 

– Knapphet kan også gi ubesatte stillinger, høyere arbeidsbelastning eller dårligere tjenester, sier hun. 

Det kan være særlig interessant i en tid der mange yrker står i fare for å endres av ny teknologi. At et yrke kan automatiseres, betyr nemlig ikke automatisk at lønnen går ned. 

– Teknologi kan erstatte arbeidskraft, men den kan også gjøre arbeidskraften mer produktiv. Det avgjørende er hvordan teknologien påvirker etterspørselen etter ulike typer kompetanse, sier Svarstad.

Noe av arbeidet som er viktigst for samfunnet, er dessuten vanskelig å prise. Hva er verdien av en lærer som får en elev til å mestre skolen? Eller at eldre mennesker kan bo hjemme lenger fordi noen kommer og hjelper dem? Verdien kan være stor, men den er vanskelig å omsette til et markedsregnestykke. 

– Det samme gjelder arbeid som er fysisk krevende. Det blir veldig sjelden reflektert i lønnsnivået, sier Wig. 

En høy lønn forteller at en arbeidstaker har en viss markedsverdi, men altså ikke nødvendigvis at arbeidet har større betydning. Men det betyr ikke at lønnsforskjeller er uten betydning, ifølge Svarstad. Hun mener det er nyttig å skille mellom et fordelingsspørsmål og et effektivitetsspørsmål. 

– Vi kan mene at bestemte lønnsforskjeller er urimelige – det er helt legitimt. Men det blir først et samfunnsøkonomisk problem dersom lønns- og arbeidsvilkår gjør at vi ikke klarer å flytte arbeidskraften dit den trengs, sier hun. 

Spørsmålet blir dermed ikke nødvendigvis hvem som fortjener mest, men om arbeidslivet klarer å trekke nok mennesker til jobbene samfunnet trenger.

Hvis man mener at enkelte samfunnsviktige yrker bør lønnes bedre, kan partene i arbeidslivet avtale det. Frontfagsmodellen betyr ikke at alle yrkesgrupper skal ha nøyaktig samme lønnsutvikling. 

– Relative lønninger må kunne endre seg når behovene i arbeidsmarkedet endrer seg, sier Svarstad. 

Hun forklarer at den koordinerte lønnsdannelsen skal bidra til å unngå at den samlede lønnsveksten øker som følge av at «alle vil ha mer» 

– Vi kan avtale å gi lønnsløft til noen grupper innenfor modellen, men i praksis betyr det at andre får mindre innenfor den samme rammen. 

– Det kan man jo også bli enige om at er greit partene imellom, men det er ikke alltid like lett. Slik sett kan vi si at frontfagsmodellen mangler en effektiv mekanisme for å få endret relative lønninger i betydelig grad.  

Spørsmålet er derfor hvordan man kan gjøre samfunnsviktige yrker mer attraktive når vi trenger flere og bedre kvalifiserte folk inn i dem.

Svarstad mener lønn kan være ett av flere virkemidler for å tiltrekke seg folk til yrker vi trenger flere av. Andre arbeidsvilkår kan også spille en viktig rolle, for eksempel fleksibilitet, attraktiv arbeidstid, mindre arbeidspress, mulighet for faglig utvikling og interessante og meningsfulle oppgaver.

– I forskningen er det vanskelig å kvantifisere hvor mye lønn faktisk betyr for rekruttering, men at det har betydning, tror jeg vi kan slå fast, påpeker hun.

For Ståle Wig handler dette til syvende og sist om mer enn lønn. Det handler om hvilke former for arbeid samfunnet velger å belønne – og hvilke former for arbeid vi tar for gitt. 

– Pandemien viste oss hvem vi ikke kunne klare oss uten. Problemet er at det er lett å glemme når det ikke lenger er krise, påpeker Wig.