– Vi har en fremmedspråkskrise i Norge

Fra 2027 innføres nye regler for opptak til høyere utdanning. Da fjernes tilleggspoengene for alder, høyere utdanning, kjønn, naturbruk og fremmedspråk. Poengene for førstegangstjeneste og for realfag videreføres, men halveres.

Dette bekymrer førsteamanuensis i spansk språk ved Universitetet i Oslo, Alexandra Spalek. Hun er bekymret for at fjerningen av tilleggspoengene kan få konsekvenser for språkfagene som allerede sliter med rekruttering til høyere utdanning. Søkermassen til fremmedspråklige studier har nemlig blitt halvert de siste ti årene.

– Det er først og fremst et veldig uheldig signal som myndighetene sender ut, hvor det kan tolkes som at språk ikke er like viktig som realfag, sier Spalek.

– Det er en reell fare for at ambisiøse elever på poengjakt ikke kommer til å satse på fremmedspråk, sier hun.

Hun forklarer at en av hovedutfordringene er at det er for få undersøkelser som kartlegger behovet for fremmedspråkskompetanse i Norge og utreder konsekvenser av manglende språkferdigheter.

– De få tilgjengelige undersøkelsene som finnes tyder på at Norge går glipp av internasjonale kontrakter, og strever med å fremme sine interesser i internasjonalt diplomati, som skyldes mangel på kompetanse i fremmedspråk, informerer Spalek.

– Alle tilleggspoengene, også de for språkfag, har gode formål. Men i dag er det mulig å få hele 14 tilleggspoeng, og det er derfor helt nødvendig å rydde opp, skriver forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland til Tendens.

Aasland forklarer at dagens ordning gir kunstig høye poenggrenser som fører til at studenter utsetter studiestart for å samle tilleggspoeng. Da blir også hensikten og effekten visket ut.

– Oppryddingen i tilleggspoengene er ikke det samme som en nedprioritering av andre fordypningsmuligheter i videregående opplæring, understreker hun.

Aasland begrunner videreføringen av tilleggspoengene i realfag for å sikre tilstrekkelig rekruttering.

– Det er viktig for at samfunnet skal få nok folk med realfagskompetanse. Samtidig skal vi evaluere effekten av realfagspoengene og utrede om det finnes andre virkemidler som kan være mer effektive for rekrutteringen, forklarer hun.

Når det gjelder fremmedspråkskompetanse, peker Aasland på at fremmedspråk er obligatorisk i minst to av de studieforberedende årene på videregående skole.

– Fagmiljøene og elevtallet vil derfor bli i stor grad ivaretatt gjennom fremmedspråk som fellesfag, poengterer Aasland.

I rapporten Fremmedspråk i krise, hvor Spalek er medforfatter, analyserer de hvordan fremmedspråk omtales i offentlige dokumenter i Norge.

– Vi finner mange motsigelser. Flere offentlige utredninger og stortingsmeldinger fremhever betydningen av fremmedspråkskompetanse. Samtidig blir det nedprioritert i grunnopplæringen, forklarer Spalek.

Hun trekker spesielt frem stortingsmeldingen En mer praktisk skole (Meld. St. 34 (2023–2024), hvor fremmedspråk ble omtalt som et fag som er for lite praktisk. Spalek synes funnene er paradoksale og dokumenterer en ansvarspulverisering.

– Inntrykket som sitter igjen er at ingen har oversikt over hvordan vi jobber, og skal jobbe, helhetlig med fremmedspråkene, sier hun.

Spalek er bekymret for at vi kan komme til å tape verdifull kompetanse uten at noen egentlig er bevisst på det.

– Det skjer i det skjulte, gradvis, og så plutselig. Konsekvensen er allerede at vi ikke utdanner nok fremmedspråklærere, som gjør at videregående skoler vil slite med å tilby nivå tre i fremmedspråkene, som igjen kan føre til at man ikke har kandidater til lektorprogrammet i språk.

Spalek etterspør derfor en nasjonal utredning for fremmedspråk for å få oversikt over tilbudene som finnes, og om de er gode nok for det som norske arbeidsgivere trenger. Kunnskapsdepartementet opplyser at det ikke finnes planer om en slik utredning.

Spalek frykter at skjevheten i tilleggspoeng vil sende et signal om at språkfag ikke er ettertraktet på det norske arbeidsmarkedet.

– Det kan gjøre at potensielle kandidater som kunne tenke seg fremmedspråkfag ikke prioriterer det fordi de er redde for at det ikke er relevant for jobbmarkedet.

Undersøkelser gjort av Glenn Ole Hellekjær, viser hvor viktig det er å ha dyp kunnskap om kultur og språk for å kunne forhandle frem avtaler og bygge tillitsbånd med forhandlingspartnere.

– Det er naivt å tenke at engelsk er godt nok ved forhandlingsbordet. Norge kunne for eksempel aldri vært med på å forhandle delelinjen med Russland dersom vi ikke hadde språkspesialiser som var presise i russisk, forklarer hun.

Det gjelder både i politikk, næringsliv og akademia. Uten å beherske det relevante fremmedspråket, går man glipp av både historisk og kulturell kompetanse som er sentralt i mange arbeidssituasjoner.

– Hellekjærs undersøkelser viser at Norge har tapt store internasjonale kontrakter fordi vi ikke har klart å henge med på den uformelle småpraten i Brussel, Paris eller Geneve.

Men i arbeidslivet, viser det seg at fremmedspråkkompetanse ikke er nok i seg selv.

– I undersøkelsen vår finner vi at arbeidsgivere trenger folk med fremmedspråkskompetanse, men ikke bare det. De trenger noe vi kaller dobbeltkompetanse.

Dobbeltkompetanse betyr å ha fremmedspråkferdigheter i kombinasjon med annen faglig kompetanse, som statsvitenskap, økonomi eller ingeniørfag.

For å svare på denne etterspørselen planlegger Universitet i Oslo (UIO) å innføre en ny bachelorgrad kalt Språk og samfunn. Da kan studentene kombinere fag som statsvitenskap, økonomi og sosiologi med fremmedspråkfag.

– Jeg er glad for at UiO har fått til å gjennomføre dette initiativet, men vi som utdanningsinstitusjon kan ikke handle alene. Vi trenger at politiske aktører også er med, avslutter Spalek.