Veien videre etter Islands «Nei»

– I utgangspunktet tror jeg EU ønsket å få med Island, både fordi det ville gitt dem fotfeste i Arktis, men det ville også vært en symbolsk seier for EU om et av Europas rikeste land frivillig banket på døren.

Det sier August Simonsen, rådgiver i det norske lobbyselskapet Tingvoll i Brussel, etter at det ble klart at Island ikke gjenopptar medlemskapsforhandlingene med EU.

Ifølge Simonsen ville en slik seier vært et godt argument mot ytre høyre, som har en tendens til å kritisere EU for alt som går galt i Europa. I tillegg sier han at EU har en direkte interesse i å bli større rent geografisk, fordi det gir mer tyngde for eksempel når handelsavtaler fremforhandles.

Dersom Island hadde sagt «Ja», ville det vært første gang siden 1995, da Finland, Sverige og Østerrike ble med i det som den gang var EF, at et land med høyere BNP enn gjennomsnittet i EU, signaliserte vilje til å bli med i unionen.

Alle andre land som er kandidater til å bli med i EU, er mindre velstående land i Øst- og Sørøst-Europa. Internt i unionen er det derfor nå flere som spør seg om EU ikke er attraktivt for rike land.

– Det er åpenbart at EU er mer attraktivt for mindre velstående land. Alle utvidelser, med unntak av det som skjedde midt på 90-tallet da Finland og Sverige ble med, har vært med land som hadde et lavere BNP enn det europeiske gjennomsnittet, sier Nathalie Tocci, Direktør for internasjonalt institutt ved John Hopkins-universitetet i Europa (SAIS), og tidligere rådgiver i den europeiske utenrikstjenesten.

– Poenget er at når disse landene faktisk ble med i EU, økte ikke bare landets egen levestandard, men de bidro til å heve hele unionens samlede BNP, forklarer Tocci.

Ifølge Tocci har både Norge og Island gått inn for å oppnå de fordelene som et EU-medlemskap gir, gjennom andre former for tilknytning til unionen, som EFTA-, Schengen-, og EØS-samarbeidet.

På samme tid har disse landene ivaretatt sikkerhetsmessige hensyn gjennom NATO.

– Behovet for å slutte seg til EU har dermed ikke egentlig vært til stede, sier hun. For Tocci er resultatet av folkeavstemningen på Island et tegn på at de sikkerhetspolitiske og geopolitiske endringene i Arktis de siste årene ikke har vært betydningsfulle nok til at Island (og heller ikke Norge) har endret syn på behovet for å være med i EU.

– Det som kommer frem av avstemningen på Island er ikke nødvendigvis at EU-skepsisen har økt, men snarere at endringene i det arktiske området ikke har vært kraftige nok til å få befolkningen til å endre oppfatning, sier hun.

De store geopolitiske endringene i Arktis som Tocci sikter til, var en av årsakene til at den islandske folkeavstemningen kom når den gjorde.

– Den geopolitiske situasjonen har skapt et nytt politisk klima på Island, noe som gjorde det mulig for regjeringen å ta opp igjen EU-debatten.

Det forklarer Vilhjalmur Hilmarsson, sjefsøkonom i Viska, Islands største fagforening for akademikere og Samfunnsviternes søsterorganisasjon.

Til tross for det, sier Hilmarsson at sikkerhetshensyn ikke var dominerende i debatten i forkant av avstemningen.

– Økonomi var det viktigste elementet i debatten. Sikkerhetshensyn spilte en mindre rolle enn forventet, forklarer han.

Hilmarsson sier at unge med høy utdannelse og jobb i serviceyrker, ofte bosatt i Reykjavik-området, i hovedsak var tilhengere av å ta opp igjen forhandlingene.

Motstandere hadde derimot stor støtte i den eldre generasjonen og blant ansatte i fiskeri- og landbruksnæringen.

Imidlertid var ikke alle som stemte «Ja» nødvendigvis tilhengere av faktisk EU-medlemskap – Hilmarsson forklarer for eksempel at 70 prosent av medlemmene i Viska var tilhengere av å ta opp igjen medlemsforhandlingene, men at bare 45 prosent av dem faktisk støttet fullt medlemskap.

EU-debatten på Island legges med all sannsynlighet død etter dette resultatet, og Island vil fortsette å være tilknyttet EU gjennom EØS, på samme måte som Norge. Men hvilke konsekvenser får den islandske avstemningen for Norge?

Ifølge Jarle Trondal, professor i offentlig administrasjon ved Universitetet i Agder, ville et «Ja» kunne fått store konsekvenser også her i landet.

– Grunnlaget for EØS-avtalen hadde falt bort. Island ville vært fokusert på EU, mens EØS-samarbeidet hadde blitt overlatt til Norge og Liechtenstein, sier Trondal.

Han sier at en slik situasjon kunne fått politikere på ja-siden til å ta opp igjen EU-debatten også i Norge.

I og med at resultatet på Island ble «Nei», påpeker Trondal at det trolig gjør at EU-debatten vil bli vanskeligere å ta opp igjen, og at også Norge derfor kommer til å fortsette samarbeidet med EU i EØS.

Ifølge Trondal er det imidlertid et samarbeid som med tiden er blitt ganske komplisert fordi avtalen ikke er godt nok fulgt opp. Blant annet har Norge et stort etterslep av lover og regler som er vedtatt på europeisk nivå, men enda ikke innført i Norge.

– Vi har et etterslep på omtrent 600 lover. Det er et avtalebrudd og et stort problem i det norske forholdet til EU, sier Trondal.

August Simonsen i Brussel sier at mange i EU-systemet er lei av det han kaller «kirsebærplukkingen» fra EØS-landene. Simonsen er redd for at EU kan bli mindre fleksible i sin holdning til EØS-landene nå som det er klart at medlemskapsdebatten er død.

– Det kan komme et taktskifte fra EUs side. De kommer i alle fall ikke til å bli mer tålmodige med det norske etterslepet, sier han.

Norske selskaper og institusjoner som forsøker å påvirke de politiske prosessene i Brussel, mener imidlertid Simonsen at bør fortsette som før.

– Dette endrer ikke i seg selv hvordan norske selskaper bør jobbe med myndighetspåvirkning i Brussel, sier Simonsen.