Skjult bak skjermen: Når ansatte ikke er den de utgir seg for å være

I fjor mottok Politiets sikkerhetstjeneste (PST) enkelte henvendelser fra norske virksomheter som hadde begynt å stille spørsmål rundt enkelte av sine ansatte. Mistanken gjaldt særlig fjernarbeidere som oppga å være basert i Europa. 

Dette førte til nærmere undersøkelser, og i februar i år publiserte PST en rapport som beskriver flere tilfeller der norske bedrifter har ansatt det de trodde var europeiske IT-arbeidere, men hvor det senere har oppstått mistanke om at identiteten er falsk, og at det i virkeligheten er snakk om nordkoreanske IT-arbeidere. Ifølge rapporten har flertallet av disse ansettelsene foregått via LinkedIn eller gjennom utenlandske rekrutteringsbyråer. I de tilfellene PST har avdekket, dreier det seg hovedsakelig om mindre bedrifter. 

– Vi har ennå ikke grunn til å tro at dette har blitt et stort problem i Norge, sier Atle Tangen, avsnittsleder i PST, men han vil nødig spekulere i eventuelle mørketall.  

Samtidig understreker han at fenomenet har fått betydelig omfang i andre land, som for eksempel i USA, og at det er grunner til å tro at dette er en målrettet satsning fra Nord-Korea. Blant annet viser han til at det ved flere tilfeller har vist seg at disse IT-arbeiderne sitter i store kontorlandskap, noe som tyder på et visst nivå i omfang og organisering. 

– Vi har gått ut og advart mot nordkoreanske IT-arbeidere fordi dette er noe vi ikke ønsker å se i norske bedrifter i fremtiden, sier han. 

Kavita Mahajan jobber i Sperton, et internasjonalt rekrutteringsbyrå med spesialisering i globale ansettelser, spesielt innen IT. Hun er ikke overrasket over at PST peker på mindre bedrifter som særlig utsatt. 

– Mindre selskaper har gjerne færre ressurser og mindre etablerte rutiner for rekrutteringsprosessen. Da øker risikoen for å gjøre feilvurderinger, sier hun. 

Mahajan er tydelig på hva som skal til: gode prosesser, tydelige krav og vilje til å bruke tid. Og en erkjennelse av at en ansettelse dreier seg om mer enn å kunne krysse av for kompetansekrav.  

– Dette er et område hvor det fort kan bli dyrt å spare, sier hun og peker på at en grundig rekrutteringsprosess vil lønne seg i lengden, også dersom du bruker eksterne partnere.  

– Du må vite hvem du samarbeider med, hele veien, legger hun til. 

Når det gjelder det siste punktet, er hun krystallklar: 

– Det er langt billigere å investere i en flybillett enn å ansette feil kandidat. 

Hun er opptatt av at bedre digitale verktøy legger til rette for samarbeid til tross for store avstander, men det gjør det også enklere å fremstå som noe annet enn man er.  

– I dag kan man ikke bare finpusse en CV ved hjelp av kunstig intelligens. Det er også mulig å manipulere både bilde og stemme i digitale møter. Da blir det fysiske møtet enda viktigere, slår hun fast. 

– Når man møtes ansikt til ansikt, får man en helt annen trygghet. Det blir langt vanskeligere å skjule hvem, og ikke minst hvor, man er. 

Tangen i PST understreker at de aktuelle fjernarbeiderne ofte fremstår som kompetente og leverer tilfredsstillende arbeid. 

Det kan reise et naturlig spørsmål: Hvor stort er egentlig problemet? 

– Det er ikke straffbart å bli lurt til å ansette en annen enn man trodde, så disse bedriftene har ikke gjort noe ulovlig. Men det er brudd på internasjonale sanksjoner å ansette personer fra Nord-Korea, og vi ønsker ikke at norske bedrifter skal bidra med inntekter til det nordkoreanske regimet, understreker han.  

PST mener at den primære drivkraften bak det å søke jobb i vestlige selskaper er økonomisk; regimet i Nord-Korea ønsker å få inn penger gjennom lønnsutbetalinger fra vestlige selskaper. Samtidig er det en risiko for at personer i slike posisjoner får tilgang til informasjon som kan utnyttes videre.  

– Da beveger vi oss fra et ansettelsesproblem til et etterretningsproblem, understreker Tangen.