Oslo gir opp de unge

De er i tjueårene og starten av trettiårene, de studerer eller er nyutdannede. Mange sliter med å få økonomien til å gå rundt. Oslo er blitt en by det er stadig vanskeligere for unge voksne å bo i. Og det handler ikke lenger bare om bolig.  

Når Anne-Rita Andal, daglig leder i Leieboerforeningen beskriver situasjonen til leietakere i dag er det ganske tydelig:  

-Veien til å bli Oslo-borger blir trangere og trangere, sier hun og legger til at Leieboerforeningen i økende grad mottar henvendelser fra unge som har gått inn på kontrakter de ikke forstår, mistet depositumet på grunn av skader de ikke forvoldte, eller sitter fast i kontrakter med bindingstider. 

Andal påpeker at leiemarkedet er nærmest fullstendig overlatt til private aktører: Sytti prosent av utleierne er privatpersoner, og de er ikke forpliktet til et samfunnsoppdrag. Når rentene går opp, går prisen opp. Og når kontrakten løper ut, kan leien justeres til markedspris. Det gir leietakeren null forutsigbarhet.  

-Det har alltid vært utrygt å være leieboer i Norge, men nå er det blitt mer alvorlig, sier Andal.

Andrea Åmodt, studentleder i Samfunnsviterne, viser til funnene i Studiebarometeret fra 2025: studenter bruker i dag 3,4 timer mindre per uke på studier enn i 2016. Det er en nedgang på 136 timer i løpet av et studieår. Parallelt jobber studenter 120 timer mer i løpet av ett studieår i dag enn de gjorde i 2016. 

Sammenhengen er kanskje ikke tilfeldig. Studentlederen i Samfunnsviterne sier at økende levekostnader kan være en av forklaringene på hvorfor studentene bruker mer tid på jobb og mindre tid på studier.  

-Det er viktig å undersøke rammene rundt studentene, og ikke bare snakke om innsatsen deres, sier hun.  

Konsekvensene lar seg heller ikke isolere. 

– For studenter kan dette bety en hverdag der økonomisk press og mindre studietid kan påvirke læringsutbytte. Og dermed også fremtidsutsiktene til de unge, fortsetter hun.

Nå kan det se ut som det også er vanskeligere å få jobb.  

–Når det kommer til erfaring, så opplever jeg at kravene har blitt høyere enn hva de var når foreldrene våre var unge. I stillingsannonser kan man ofte se at en mastergrad og relevant erfaring er ønsket, sier Åmodt.  

Bekymringen deles av flere. I en nylig kommentar i Tendens beskriver arbeidssøker Eleonore Celina Hånde hvordan unge med høy utdanning møter et arbeidsmarked de ikke slipper inn i. 

Det Andal i Leieboerforeningen kaller en «dårlig samfunnsplanlegging» – at nesten all utleie er overlatt til private – får altså ringvirkninger langt utenfor selve boligspørsmålet. 

Det er ikke bare interesseorganisasjoner som bruker sterke ord. Ola Svenneby i Høyre har advart om at generasjonskontrakten er i ferd med å brytes, ved at en hel generasjon ikke får tilgang til et velferdsgode deres foreldre og besteforeldre tok for gitt. 

Dublin er gjerne det eksempelet som trekkes frem når man vil vise hvor ille dette kan ende. En ung befolkning som ikke klarer å etablere seg, som får færre barn, og som må flytte fra byene de har utdannet seg i. EU satte boligkrise på dagsordenen i 2024, og øyeblikksbildet i de store byene er tydelig: Flere unge sliter.  

Leieboerforeningen ser allerede konturene av det samme i Oslo, og opplever at flere unge voksne tar kontakt med dem.  

-Vi ser ikke Dublin-situasjonen her helt ennå, innrømmer Andal, men frykter at det er dit vi er på vei.  

En rapport fra Husbanken som nylig kom ut, understreker at fraværet av en stabil og trygg bolig ikke lenger kun rammer de vanskeligst stilte, det treffer nå også folk med vanlige inntekter.   

Andal i Leieboerforeningen trekker en tydelig linje mellom bolig og de øvrige velferdspilarene. Når bolig blir utrygt og uforutsigbart, forplanter det seg videre: Det går for eksempel utover studiene og kan svekke utdanning som velferdspilar. Dette kan til slutt også påvirke helsen.  

Åmodt i Samfunnsviterne bekrefter dette. En uforutsigbar økonomi kan ha negativ innvirkning på studentenes velferd. Og når økonomisk usikkerhet vedvarer, kan den psykiske helsen påvirkes.  

-Det er som en spillovereffekt. Det henger sammen, sier hun. 

Konsekvensene av økonomisk utrygghet rammer også de som er i arbeid, understreker Andal, og viser til hjelpepleiere i Oslo som i snitt betaler halvparten av lønnen sin i leie som ett eksempel.  

-Flere og flere er nok i ferd med å innse at man kommer til å være i leiemarkedet lenge, sier Andal.  

Samfunnsviterne studentlag mener at en løsning kan være å bygge flere studentboliger: En offensiv nasjonal utbyggingsstrategi med leiepriser under markedspris, vil ikke bare avlaste de som bor der, men også bidra til å redusere prisene i det private markedet. NSOs studentboligundersøkelse fra 2025 viser at den nasjonale dekningsgraden for studentboliger ligger på drøyt 15 prosent. Både Samfunnsviterne og NSO krever minimum 20 prosent. 

-Studiestøtten ble i fjor knyttet til folketrygdens grunnbeløp – en seier, påpeker Åmodt. På sikt er målet til studentene i Samfunnsviterne en økning til 1,5 G for å sikre reell økonomisk handlefrihet. 

Andal vil gå lenger. Hun ønsker å endre sammensetningen av utleiesektoren, hvor knapt en femdel av utleierne i dag har et samfunnsoppdrag (studentsamskipnader, kommunale utleiere og noen få ideelle). Resten er private enkeltpersoner. Det mener hun er en sårbar konstruksjon.  

-Flere studentboliger vil hjelpe dem som får plass, men uten at hele leiesektoren endres vil presset på det private markedet bestå, sier hun til slutt.