Mer fleksible studier

Rundt 28 prosent av norske studenter tar nå fleksible studier, ifølge en tilstandsrapport for høyere utdanning. For noen betyr det at de kan studere det de ønsker, selv om de bor et annet sted. For andre handler det om å få hverdagen til å gå opp mellom jobbvakter og henting i barnehagen.

Selv om en fleksibel studiehverdag kan gi store muligheter, fører den med seg noen spørsmål. Hva skjer med kvalitet, læringsutbytte og relasjoner når auditoriet byttes ut med en PC-skjerm på kjøkkenbordet?

Fleksible studietilbud, altså nettbaserte studietilbud og tilbud som foregår utenfor ordinære studiesteder, har lenge vært et politisk virkemiddel for å gjøre høyere utdanning tilgjengelig for flere. De siste årene har det blitt flere slike studieløp, og flere studenter som velger dem, ifølge en rapport fra Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse.

Forsker Lene Korseberg ved NIFU har fulgt dette feltet over tid. Hun peker på at digitale og fleksible tilbud tidligere primært var rettet mot voksne i full jobb, men at bildet er i ferd med å endre seg. I dag tiltrekker de seg en yngre og langt mer sammensatt studentgruppe.

– Det kan være ulike grunner til dette, men vi tror at økonomi og jobb står sentralt her. De yngre studentene jobber ofte mye, og fleksible og nettbaserte studier gjør dette mulig i større grad enn mer ordinære studier. I våre undersøkelser ser vi også at for mange av dagens studenter er livet «utenom» studiene vel så viktig som studiet i seg selv, forklarer Korseberg.

Digital undervisning åpner dørene for studenter som ellers ikke ville hatt mulighet til å studere. Det er positivt, sier Sigve Næss Røtvold, leder i Norsk studentorganisasjon (NSO).

– Digital undervisning er en viktig måte å gjøre høyere utdanning tilgjengelig for flere som ellers ikke ville valgt det. At de med forsørgeransvar eller fulltidsjobb har mulighet til å bygge på kompetansen sin er viktig, både for individet, men også for samfunnet som helhet, sier han.

Men disse mulighetene har også en bakside, mener han:

– At mennesker møtes og kan utveksle tanker og ideer er fortsatt helt sentralt. Veldig mye av studietiden handler om menneskene man møter, og relasjonene man bygger.

Røtvold legger til at overgangen fra videregående skole til høyere utdanning kan være brå for mange, og det å ha et nettverk som passer på at du kommer deg opp på morgenen og møter opp i forelesning, kan for noen utgjøre forskjellen på om de fullfører studiet eller ikke.

Kvaliteten på utdanningen er ofte bedre når undervisningen gjennomføres fysisk, mener han. Derfor er NSOs standpunkt at heltidsstudier som hovedregel bør gjennomføres fysisk, mens digital undervisning kan være et godt supplement.

– Vi må klare å ha to tanker i hodet samtidig, og se det fysiske og det digitale i samspill, fastslår han.

Samtidig etterlyser Røtvold et kompetanseløft for undervisere hvis digital undervisning skal være et reelt kvalitetsalternativ.

– Vi opplever at mange undervisere ikke har fått god nok opplæring i bruk av digitale verktøy, noe som fører til lavere kvalitet, sier han.

Greta Björk Gudmundsdottir er professor i pedagogikk ved Universitetet i Oslo, og har forsket på underviseres digitale kompetanse. Hun mener at selv om den digitale omstillingen krever økt kompetanse og evne til endring, så går det sakte.

– En nødvendig forutsetning for å nå de strategiske ambisjonene, er å øke undervisernes digitale kompetanse, særlig knyttet til pedagogisk bruk av teknologi. Men ansvaret overlates ofte til enkeltundervisere, som mangler tid til å prioritere det, sier Gudmundsdottir.

Hun fremhever imidlertid at digital kompetanse ikke bare handler om å mestre digitale verktøy, men også om nysgjerrighet, villighet til å prøve seg frem sammen med studentene, og et ønske om å gjøre undervisningen bedre.

– Det viktigste må alltid være å ta utgangspunkt i den pedagogiske bruken og læringen, og ikke teknologien i seg selv. God undervisning handler om å utnytte de digitale mulighetene når det er hensiktsmessig, og når det fører til bedre læring. Det handler like mye om å velge bort teknologien når den ikke fører til økt læringsutbytte, sier Gudmundsdottir.

Korseberg i NIFU mener at digitale studier krever langt mer omfattende pedagogisk tilrettelegging enn mange institusjoner tar høyde for. Likevel finnes det ikke noe entydig svar på hvordan digital undervisning påvirker kvalitet, påpeker hun:

– Hvis teknologien brukes som del av et helhetlig pedagogisk design tilpasset et digitalt format, er det lite som tyder på at digital undervisning per definisjon fører til dårligere kvalitet i høyere utdanning. Men dette et krevende arbeid, som stiller høye krav til undervisernes pedagogiske kompetanse.

I takt med økningen i fleksible studier, beskriver utdanningsinstitusjonene disse studiene som en praktisk og økonomisk løsning. Det kan utgjøre en risiko for at digitalisering brukes som et kostnadsgrep, snarere enn et grep for å fremme kvaliteten, advarer Korseberg:

– Digitalisering muliggjør for eksempel strømming av forelesninger på tvers av campus, hvor noen studenter får mulighet til å følge undervisningen fysisk der hvor forelesningen skjer, mens andre kun får tilbud om å delta digitalt. I slike tilfeller er det ikke gitt at det først og fremst er de pedagogiske hensynene som står sterkest.

Det er heller ikke slik at gode fleksible og nettbaserte studier nødvendigvis er kostnadsbesparende, sier hun og avslutter:

– Snarere tvert imot, så ser vi at det å levere gode fleksible tilbud ofte er ganske ressurskrevende sammenlignet med campusbaserte tilbud.