Latin-Amerika på amerikansk nåde

– Han nevnte ikke «demokrati» én eneste gang, sier Benedicte Bull oppgitt.  

Bull er forsker ved Senter for global bærekraft ved Universitetet i Oslo og en av Norges fremste eksperter på Latin-Amerika. Hun fulgte nøye med på Donald Trumps pressekonferanse etter at amerikanske styrker hadde arrestert den venezuelanske presidenten Nicolás Maduro. 

– Trump er tydelig på at det er olje og, i andre rekke, narkotika som er viktig, understreker hun, og viser til at Trump på pressekonferansen repeterte ordet «olje» hele 27 ganger.  

«Demokrati» ble altså ikke nevnt, og det er her Trump bryter med sine forgjengere, ifølge Bull.  

– Tidligere har amerikanerne alltid forsøkt å legitimere sine intervensjoner ved å henvise til ideologiske eller moralske hensyn, sier Bull, og legger til at slike hensyn har inkludert kamp mot kommunisme og frihet fra sosialisme, men senere også støtte til demokratiet.   

Bull er likevel tydelig på at ideologiske motiver også tidligere bare var én del av forklaringen på hvorfor USA er så interessert i Latin-Amerika.  

– USAs intervensjoner i Latin-Amerika har alltid vært motivert både av ideologiske hensyn og konkrete økonomiske interesser, understreker hun.  

Bull viser til støtten til Augusto Pinochets statskupp i Chile i 1973 som eksempel. Kuppet førte til at den demokratisk valgte marxistiske presidenten Salvador Allende, mistet makten. 

– Alt ble gjort under dekke av å skulle demme opp for kommunismen, men i virkeligheten hadde amerikanerne også store næringslivsinteresser i Chile, i alt fra gruvedrift til telekommunikasjon, forklarer Bull.  

For å forstå bakgrunnen for de amerikanske intervensjonene i Latin-Amerika, må man imidlertid ta et enda større skritt tilbake i tid, til 1823 og det som kalles Monroe-doktrinen – en uttalelse av den daværende amerikanske presidenten James Monroe der han beskrev Latin-Amerika som en amerikansk innflytelsessfære. 

Denne doktrinen er ofte brukt for å legitimere amerikansk dominans i Latin-Amerika, men Bull forklarer at den ofte er misforstått. 

– Monroe-doktrinen var i utgangspunktet et uttrykk for solidaritet mellom land – inkludert USA – som nylig var blitt selvstendige etter å ha vært europeiske kolonier. Det er først i ettertid at doktrinen ble brukt til å legitimere amerikanske intervensjoner i latinamerikanske land, forklarer Bull.  

Hun forklarer hvordan Monroe-doktrinen ble brukt til å legitimere amerikanske inngrep i Latin-Amerika, både på starten av 1900-tallet og siden under den kalde krigen.  

Under påskudd av å skulle demme opp for kommunismen, ble nemlig USA en svært aktiv spiller i latinamerikansk politikk.  

-Amerikanerne grep inn i Guatemala, Den dominikanske republikk, Chile, Cuba og mange andre steder, forteller Bull.  

Ikke minst var amerikansk involvering avgjørende i den blodige konflikten som utviklet seg i Nicaragua på 80-tallet, der den anti-revolusjonære, amerikanskstøttede Contras-bevegelsen kjempet mot det sosialistiske Sandinista-regimet. 

Borgerkrigen i Nicaragua bidro til å sette Latin-Amerika på agendaen i hele verden, også i Norge. Spesielt den politiske venstresiden utviklet en sterk interesse for utviklingen på kontinentet.   

– Latin-Amerika kom først på radaren i Norge med revolusjonen på Cuba og særlig etter at Allende kom til makten i Chile i 1970, forklarer Bull, som sier at Norge på den tiden hadde få næringsinteresser på kontinentet og at det derfor i hovedsak var venstresiden som brydde seg om Latin-Amerika.  

– Både i Norge og ute i verden ble Allendes regjering sett på som et symbol på folkelig opprør. I etterkant av militærkuppet kom det også mange chilenere til Norge, og det styrket disse båndene ytterligere, forteller Bull.  

Amerikanernes støtte til høyrevridde diktaturer i Latin-Amerika, bidro også til at det vokste frem en markant antiamerikanisme på norsk venstreside, sammen med den sterke sympatien for latinamerikanske venstreside. Dette er tendenser som henger igjen fremdeles.  

– Det er av og til vanskelig å forklare at virkeligheten er kompleks og har endret seg mye, og at det dreier seg om mer enn et imperialistisk USA som støtter lokale eliter, forteller hun.  

På spørsmål om hva som kan skje videre i Venezuela og i Latin-Amerika nå, sier Bull at mye vil avhenge av hva både Trump og det venezuelanske regimet velger å gjøre.  

Hun tror at Trump ønsker å samarbeide med Maduros visepresident, i stedet for den demokratiske opposisjonen, for å unngå at den venezuelanske staten bryter sammen.  

– Amerikanerne trenger noen som har kontroll over territoriet og kan hindre at det bryter ut kaos. Bare på den måten kan de sikre seg økonomisk utbytte, sier Bull, som tror at Trumps endelige mål ikke er regimeendring, men kun å trekke ut økonomiske ressurser av Venezuela.  

Mye vil også avhenge av hvilken strategi den nye fungerende presidenten, Delcy Rodríguez, kommer til å følge. 

– Dersom Rodriguez velger å samarbeide med amerikanerne uten at det skjer politiske endringer, kommer det til å svekke støtten Trump har hos den latinamerikanske høyresiden, sier Bull, og legger til at det vi har sett den siste tiden kan få store politiske ringvirkninger på hele kontinentet. 

Spesielt vil det få konsekvenser for demokratiske opposisjonsbevegelser i land med autoritære regimer – som for eksempel Cuba. Disse bevegelsene har lenge sett på USA som en støttespiller i kampen for demokrati. 

– Hvor skal de demokratiske kreftene da vende seg mot, hvem skal de få støtte fra nå som USA ikke lenger er på deres side? spør Bull.