Kulturkutt: – Publikum må åpne lommeboka

Norsk film høster høythengende priser, og flere artister gjør suksess på scener verden rundt. Likevel er ikke alt fryd og gammen i norsk kulturliv.

Bak hver prisutdeling eller publikumssuksess, ligger det mye hardt arbeid. Dette starter gjerne på lokale fritidsklubber, kulturskoler og bibliotek, tilbud som står i fare når 44 prosent av norske kommuner har kuttet i kulturbudsjettene sine i år.

Kulturen står nå overfor «de mest dramatiske offentlige kuttene i nyere tid», ifølge dramaturg og teateranmelder Mariken Lauvstad.

– Det er radikalt, og bemerkelsesverdig at det ikke snakkes mer om dette, sier Lauvstad til Tendens.

I statsbudsjettet for 2026 kuttes også regionale kulturfond med 75 millioner, mens Norsk Kulturfonds søkbare midler får realkutt om man sammenligner med pris- og lønnsvekst.

Pengemangelen gjør ikke bare livet surt for kunstnerne selv, men rammer oss alle, mener Lauvstad, og peker på en EU-rapport fra 2023, som viser at deltakelse i kunst og kultur styrker både tillit, toleranse og samfunnsdeltakelse på tvers av sosiale skiller.

Lauvstad bokdebuterte nylig med Kampen om kunsten – et forsvar for kulturens rolle i demokratiet. Her beskriver hun hvordan norske kulturkutt føyer seg inn i en internasjonal trend – som kan henge sammen med autoritære strømninger.

Rundt 2012 hadde hun en nederlandsk kjæreste, som også jobbet med teater. Han mistet mye av inntektsgrunnlaget sitt da høyrepopulisten Geert Wilders’ parti fikk sterk innflytelse over kulturpolitikken i landet, og kuttet i det han kalte «de venstreorientertes hobby».

Under et skriveopphold i Budapest i fjor møtte Lauvstad kulturfolk som mente at Viktor Orbáns fremvekst ble muliggjort av kutt i kulturtilbud i distriktene. Økte kulturelle forskjeller mellom folk på bygda og den urbane eliten bidro til polariseringen i landet.

– Det som er interessant med Ungarn, er at de i en periode faktisk brukte mer enn gjennomsnittet i EU på kultur, men Orbán fokuserer på klassiske og ofte nasjonalistiske uttrykk. Det har foregått en gradvis avfinansiering og usynliggjøring av institusjoner som viser eksperimentell og myndighetskritisk kunst.

Det er ikke første gang noen ser kulturen og demokratiet i sammenheng her til lands.

Lauvstad beskriver hvordan Kulturbrevet, ført i pennen av forfattere som Sigurd Hoel og Johan Borgen i 1945, ble førende for norsk kulturpolitikk etter andre verdenskrig. Tanken var at kunst og kultur bidro til å ruste samfunnet med kritisk tenkning, mot propaganda og autoritære idéer.

Nå etterlyser Lauvstad en kikk i historieboka for dagens kulturpolitikere.

– Hvorfor styrke forsvaret hvis vi samtidig kutter i det vi egentlig beskytter, som den frie kunsten og kulturen?

Fritt Ord har vært med på å finansiere boken. Direktør Knut Olav Åmås har ikke lest den enda, men er helt enig i at kunsten og kulturen er sentral for ytringsfriheten.

Han syns det er særlig bekymringsfullt at det kuttes i folkebiblioteker og kulturskoler.

– Det er også paradoksalt at mange kommuner har flotte, dyre kulturhus som lokalt kulturliv ikke har råd til å bruke.

Han er imidlertid ikke enig i at det offentlige svikter kulturlivet i Norge.

– Vi lever fortsatt i et svært privilegert land med hensyn til offentlige satsinger på kultur. Knapt noe land har bedre. Men i en krigs- og krisetid, der sikkerhet og forsvar blir prioritert, kan ikke kulturlivet belage seg på bare det offentlige.

Blant annet mener den tidligere statssekretæren i Kulturdepartementet for Høyre at gaveforsterkningsordningen for kultur, som ble avviklet av Anette Trettebergstuen, bør innføres igjen.

En annen, alt for lite diskutert finansieringskilde, ifølge Åmås, er publikum selv.

– Mange arrangementer selger billetter alt for billig. Vi er et av verdens rikeste land, og ganske mange har råd til å betale mer.

Åmås viser til et eksperiment som ble gjort på et litteraturhus han besøkte. Da de doblet prisen for et arrangement, økte det faktisk tempoet på billettsalget.

– Det viser at publikum er villig til å betale ganske mye hvis de først er interessert.

Som teaterkritiker har Lauvstad sett på nært hold hvordan medienes dekning av kunst og kultur har endret seg. Kunstnerintervjuer og anmeldelser har i stor grad blitt erstattet med konfliktorienterte saker og «kulturkrigsjournalistikk». Mange gode forestillinger får lite eller ingen dekning.

– Det blir en veldig redusert samtale om hva kunst og kultur er.

Åmås, som tidligere også var kulturredaktør i Aftenposten, syns det er greit at ikke kulturjournalister lenger har «en moralsk plikt» til å skrive om det kulturlivet selv syns er viktig.

– Tidligere ble det produsert mye kulturjournalistikk som ingen leste, men nå gjøres det tøffere prioriteringer. Kulturjournalistikken har selvstendiggjort seg fra kulturlivet.

Samfunnsdebattant Are Søberg, kjent som «Sløseriombudsmannen», kritiserer jevnlig norske kulturaktører på sosiale medier for sløsing av offentlige midler. Det har blant annet gått hardt utover Kulturrådets støtte av teaterduoen Vinge/Müllers grenseoverskridende uttrykk – som ofte inneholder eksplisitt nakenhet og kroppsvæsker.

Lauvstad mener Søbergs latterliggjøring av norske scenekunstnere er basert på vrangfremstillinger.

– Sløseriombudsmannen tar klipp ut av kontekst, og da er særlig eksperimentell scenekunst sårbar, fordi den er avhengig av kontekst for å kommunisere.

Tendens har vært i kontakt med Are Søberg (Sløseriombudsmannen) om det omtalte klippet, og han er ikke enig at det er tatt ut av kontekst.

– Det stemmer at jeg i 2019 delte en snutt på Facebook fra en forestilling hvor Vegard Vinge sprutet maling ut av rumpa. Jeg setter veldig pris på Vinge/Müller sine forestillinger, men dette er nok et stykke unna hva folk ville vært villige til å betale for selv, om de fikk velge.

Knut Olav Åmås ønsker sløseridebattene velkommen. Han syns «Sløseriombudsmannen» kan være både frekk og urettferdig, men at han også kan ha legitime poenger.

– Det er altfor mye konformitet i norsk kulturliv, ideologisk står veldig mange for det samme. Det er et ideologisk klima der kultur som faktisk greier å finansiere seg selv har lavere status, sier han og peker på bestselgerforfattere eller underholdningsteatre som Chat Noir og Folketeateret.

Lauvstad tror sløseretorikken har bidratt til at andelen av oss som synes offentlig støtte til kunst og kultur er viktig, har gått ned fra 67 til 57 prosent på fem år. Men offentlig finansiering av kultur er en investering som lønner seg på sikt, mener hun.

– Vi må slutte å se kultur som pynt. Det handler ikke om luksus, men om samfunnets evne til å tenke selv.