Troll i ord

På den offisielle nettsiden til det som en gang var demokratiets høyborg, Det hvite hus i USA, kan man under overskriften «Left-Wing Lunacy» lese beskrivelser som dette:

«Den forrykte venstreorienterte MSNBC-programlederen Jonathan Capehart», «Fake News-journalisten Jonathan Karl», «den demente programlederen Joy Behar» og «den geriatriske megga Joy Behar».

På et internasjonalt møte i sommer i regi av utenriksdepartementet sa Trumps visestabssjef Stephen Miller om venstreorienterte grupper:

«De er alle deformerte på en eller annen måte, i utseendet, i måten de kler seg på eller i væremåten. Hvorfor er det slik?»

Utenriksminister Marco Rubio slet med å finne sterke nok ord i kampen mot såkalt venstreorientert terror: «Dette er et særegent og unikt onde.»

Vulgært og grovt språk, ofte i kombinasjon med KI-generte bilder, brukes av det amerikanske lederskapet ikke for å skjule egne overgrep og andres lidelse, men tvert imot: Det skrytes av begge deler.

Brød og sirkus har smelter sammen, akkurat som likes og stemmer, borgere og følgere. Det hvite hus er blitt en influenser der menneskeforakt er en aktiv strategi for å oppnå makt. Når politiske motstandere ikke lenger anses som kritikere som skal imøtegås, men rett og slett knuses, bytter demokratiet drakt og blir fascisme.

Alex Bruesewitz, Trumps politiske rådgiver, som også jobber med Team Trumps SoMe, har sagt det rett ut: Det presidenten gjør på sosiale medier speiler han mye tettere i denne runden enn i forrige.

«Han er mer gjennomsiktig, mer transparent (…) han lar det amerikanske folk vite akkurat hva han tenker. Han har en unik kommunikasjonsform og jeg synes Det hvite hus utfyller dette godt».

Demokratene har nemlig vært «svært opptatt av ikke å støte noen» mener Bruesewitz, mens han egne Republikanere «fremstår som mer autentiske». Det er lett å se at for Bruesewitz og presidenten er vanlig høflighet feigt, usikkerhet og tvil tegn på svakhet, mens skråsikkerhet er vilje til makt.

Sannhet er ikke så farlig. Image er alt. Akkurat som hos influensere ellers.

Men dette er ikke hvem som helst. Dette er verdens største militærmakt utad, som i tillegg har voldsmonopolet innad, slik stater har. Da kan trusler få reelle konsekvenser og vi må ta dem på alvor. For nå er den brede venstresiden under angrep.

I fjor undertegnet Trump National Security Presidential Memorandum 7 (NSPM-7), tre dager etter at han erklærte Antifa som en terrororganisasjon. Nå kommer de første konsekvensene. NSPM-7 gir instruks til føderale myndigheter om å prioritere etterforskning av politisk motivert vold, som for eksempel grupper som bedriver «anti-kapitalisme», «anti-amerikanisme» og «anti-kristendom».

I juli i år sa USAs utenriksminister Marco Rubio om det han kaller radikal venstreideologi og venstreorientert politisk terrorisme:

«Den har alltid vært drevet av ett overordnet motiv: et hat mot selve sivilisasjonen. Det er de verstes opprør mot de beste, de svakes og feiges opprør mot de sterke og de gode. Den utføres av mennesker som ikke kan bygge, ikke kan skape og ikke kan utrette store ting, og som hevner seg på verden for sin egen utilstrekkelighet ved å forsøke å ødelegge dem som kan.»

Dette, skriver den amerikanske journalisten Judith Levine i en kommentar i The Guardian 31. juli 2026, er verre enn McCarthy-perioden på 50-tallet, fordi moderne overvåkingsteknologi og KI og sammen med et digert sikkerhetsapparat gir myndighetene helt andre muligheter til å overvåke og personer og organisasjoner.

Angrepet på venstresiden kom ikke ut av intet. Sommeren for to år siden kom boken med den iskalde tittelen Unhumans: The Secret History of Communist Revolutions (and How to Crush Them), skrevet av Jack Posobiec, Pizzagate-konspirasjonsteoretiker og medieprofil i MAGA-bevegelsen, og medforfatter Joshua Lisec.

Boken ble en New York Times-bestselger, fikk et forord av Steve Bannon og en anbefaling på omslaget fra daværende senator J.D. Vance. Bokens tittel er akkurat det du tror den er: Kommunister, sosialister, venstreorienterte og progressive har opphevet sin egen menneskelighet, gjennom nihilisme og misunnelse, mener forfatterne. De er unhumans.

Det går med andre ord en brun tråd fra denne boken til NSPM-7 til sommerens Rubio & Miller.

Boken hyller utilslørt autoritære ledere som Franco («Francisco Franco – en stor mann i historien») Augusto Pinochet («historien om å kaste kommunister ut av helikoptre stammer fra Pinochets utryddelse av kommunismen») og Joseph McCarthy.

Vance skriver:

«Tidligere marsjerte kommunister i gatene med røde flagg. I dag marsjerer de gjennom HR-avdelinger, universitetscampuser og rettssaler for å føre juridisk krig mot gode og ærlige mennesker. I Unhumans avslører Jack Posobiec og Joshua Lisec planene deres og viser oss hva vi må gjøre for å slå tilbake.»

Forfatterne argumenterer for at «store menn med maktmidler» er en av de beste måtene å knuse sine «ikke-menneskelige» motstandere på. Noen har definitivt lest og lært.

Forskning fra University of Amsterdam viser at Europa ikke er borte heller, for også her har det politiske språket som helhet blitt kraftig forgiftet. Med «giftig» mener forskerne mer nedsettende, fornærmende, aggressivt, hånlig, dehumaniserende og respektløst, noe 18 millioner Twitter-meldinger fra parlamentarikere i 17 land over fem år viste soleklart.

Forskerne har ikke sett på om politikken i seg selv har blitt mer ekstrem, eller om velgerne er sintere, eller om mediene er mer polariserte. De har kun sett på hva som har skjedd med det offentlige språket:

De finner en systematisk nedbrytning av det som en gang var et mer høflig, respektfullt og institusjonelt språk, til fordel for et språk gjennomsyret av fiendtlighet mot politiske motstandere. Det er særlig, skriver forskerne, hos radikale høyrepartier og hos opposisjonspartier man finner dette. Og retorikken er påfallende sintere i spørsmål om migrasjon, LHBTQ+, identitet og nasjonalisme; med andre ord, i den såkalte kulturkrigen. Dermed er begreper som «politisk korrekt» og «woke» politiske våpen, snarere enn beskrivelser av et fenomen.

I saker om økonomi, skatt, helse, velferd eller utdanning er samtalen enn så lenge, generelt sett, mer sømmelig.

Fiendtlig språk og trakassering skremmer meningsmotstandere. Altfor mange lar seg lure av den såkalte kulturkrigen der spørsmål om identitet tar oppmerksomheten vekk fra ulikhet og klasse. Det er ikke til å komme vekk fra at denne politiske strategien virker. Det er splitt og hersk med moderne metoder når politikken bruker algoritmenes belønningssystem: jo mer trakasserende og ufint, jo høyere opp i alles feed, jo mer tror vi at det er her kampen står.

Det hvite hus har helt bevisst blitt en troll-konto, og vi vet hva som skjer når det går troll i ord; ord blir politikk og får faktiske konsekvenser for livene til virkelige mennesker. MAGAs vulgarisering av det politiske språket ødelegger også noe mer: Tanken om et levende demokrati der alle i teorien skal kunne våge seg utpå med meninger og kritikk.

Det er alltid viktig, i alle kamper, og ikke la seg friste til å ta kampen på den andres premisser, men skape våre egne. Når andre er svake i sak og stygge i form, skal vi som ønsker en annen offentlig samtale være sterke i sak og milde i form. Når det gjelder samspillet mellom Trumps USA og kommentarfeltets tilsvarende vulgære form, gjelder det å holde seg selv og fingrene vekk fra tastaturet og ikke la seg friste utpå før vi har pustet og tenkt oss om. Troll sprekker aldri i solen, de vokser. Å slutte å mate dem er en start på slutten.