Sivilisasjoner: Verken isolerte eller illusjoner

Linn Stalsberg reiser en viktig innvending mot Samuel Huntingtons teori om sivilisasjonenes sammenstøt. Hun minner oss om faren ved å forstå komplekse historiske og politiske konflikter som sammenstøt mellom uforanderlige sivilisasjoner. 

En sentral tendens i nyere historieforskning har vært å fremheve hvor tett sammenvevd ulike samfunn og kulturer har vært gjennom historien. Mennesker, ideer, varer og tradisjoner har krysset grenser i langt større grad enn eldre sivilisasjonsfortellinger ofte ga inntrykk av. Dette perspektivet kommer tydelig til uttrykk hos historikere som Josephine Quinn (2024) og Peter Frankopan (2015). 

Spørsmålet er imidlertid om dette også innebærer at sivilisasjonsbegrepet som sådan bør forkastes. Quinns How the World Made the West  representerer et viktig korrektiv til forestillinger om kulturelt rene og isolerte sivilisasjoner. Samtidig har flere anmeldere som historikeren Ian Morris påpekt at dette ikke nødvendigvis innebærer at betydningsfulle kulturelle og historiske tradisjoner mister sin analytiske verdi. 

Mye av den nyere forskningen peker snarere mot en mellomposisjon. Sivilisasjoner har aldri eksistert som isolerte enheter, men kulturelle, religiøse og intellektuelle tradisjoner har likevel vært historiske realiteter som vanskelig kan reduseres til moderne konstruksjoner. 

Den latinske kristenheten, den islamske lærdomstradisjonen, den konfucianske kulturkretsen og den bysantinske verden utviklet over tid felles språk, institusjoner og referanserammer. Dette var verken lukkede eller uforanderlige enheter, men de var heller ikke fiktive. 

Som historikeren Christopher Tyerman (2006) har vist, var korstogene et komplekst historisk fenomen der religiøse forestillinger, politiske interesser, økonomiske forhold og regionale maktforhold virket sammen. De kan derfor ikke reduseres til en enkel konflikt mellom «kristendom» og «islam». Samtidig ville det være like problematisk å se bort fra betydningen av religiøse identiteter og sivilisatoriske forestillinger. Aktørene selv forstod i stor grad konflikten gjennom slike kategorier. 

Et lignende poeng gjelder de muslimske kalifatenes ekspansjon. Historikere som Hugh Kennedy (2007) har argumentert for at de tidlige islamske erobringene må forstås gjennom et samspill mellom religiøse, politiske, militære og sosiale faktorer, snarere enn gjennom én enkelt forklaringsmodell. Samtidig var den fremvoksende islamske lærdoms- og institusjonstradisjonen også en historisk realitet som bidro til å forme samfunn på tvers av store geografiske områder. 

Det er imidlertid ikke opplagt at kritikken av Huntingtons modell også innebærer at sivilisasjonsbegrepet som analytisk kategori må forkastes. Innvendingen mot Huntingtons modell var ikke først og fremst at han identifiserte sivilisasjoner, men at han behandlet dem som for stabile, for homogene og for konfliktorienterte. 

Debatten om orientalisme illustrerer noe lignende. Edward Saids kritikk av tidligmoderne orientalistisme viste hvordan maktforhold og stereotypier preget europeiske fremstillinger av den muslimske verden. Samtidig har nyere forskning nyansert bildet. Koranoversetteren George Sale er et illustrerende eksempel. Hans arbeid var formet av hans europeiske kontekst, men samtidig var hans islamforståelse avhengig av muslimske lærde, særlig gjennom korankommentatoren al-Bayḍāwī. 

Forskningen peker derfor ikke mot et bilde av to fullstendig adskilte sivilisasjoner, men heller mot et bilde av kontinuerlig intellektuell kontakt på tvers av kulturelle grenser. Sivilisasjoner forstås som åpne, sammensatte og historisk foranderlige formasjoner. De har aldri vært isolerte. Men de har heller aldri bare vært illusjoner.