Republikken Norge

For å bygge demokratiet opp, må vi rive monarkiet ned. Sosiologer og andre samfunnsvitere kan i ånden etter Pierre Bourdieu bidra til at vi forstår hvorfor prinsipielle debatter om monarki som styreform aldri kommer.

Debatter om monarkier burde aldri skje mens medlemmer i kongefamilier sliter eller gjør noe dumt, så jeg begår en royal dødssynd ved å argumentere mot monarkiet i dager som disse. Men det som er en enda større synd, er å debattere avvikling av monarkiet på grunn av medlemmene i kongefamilien. Hvem som holder til der til enhver tid, og hvor fantastiske eller håpløse de er som folk, skal ikke ha noe med en sånn debatt å gjøre.

En debatt om monarki eller ikke skal være helt uavhengig av menneskene vi har gitt disse rollene, den er prinsipiell, og har alt med form og lite med innhold å gjøre. Det er på tide å sette oss alle fri, selv om det kan komme med en pris av nostalgi, vemod, savn og sorg for mange.

Det finnes en forestilling om at monarkiet lever et sted utenfor, eller over, politikken. Men det er motsatt. Monarki er et politisk valg, det er ingen nødvendighet, verken historisk eller nå. Over 85 prosent verdens stater er republikker. Monarki er globalt sett et mindretallsfenomen.

For samfunnsanalytikere burde det være til ettertanke hvorfor denne forunderlige, eventyrlikende og helt udemokratiske styreformen fremdeles har en plass i vår norske samtid, og hva som gjør at debatten uteblir. Og her kommer samfunnsviteren inn. For, ikke bare det som er synlig, men også det som er usynlig, eller selvsagt i et samfunn, er samfunnsviternes oppgave å løfte frem og kaste flomlys over. Hvem ellers skal gjøre det? Hvem andre skal vise at det som bare er, det vanlige, det selvfølgelige nesten alltid er politisk og bør debatteres som det?

For å forstå monarkiets udiskutable plass i vår kultur, må vi forstå sosiologen Pierre Bourdieu’s begrep doxa. Det er doxa som forklarer hvorfor monarkidebatten aldri kommer, selv om den er på overtid, både for demokratiet, som trenger fornying og forsterkning, og for menneskene som har fått sin skjebne forseglet ved å bli født inn i eller giftet inn i en kongefamilie.

Bourdiou mener samfunnsvitenskapen alltid skal rette blikket mot det som fremstår naturlig og uproblematisk. Dette, som anses utenfor politikk, kaller han doxa. Det som tas for gitt og derfor sjelden diskuteres. Men at noe blir doxa, betyr at makt, ulikhet, klasse og kjønn, med mer, kan ende opp feiltolket som «naturlig», og dermed tilsløres, når det burde avsløres. Monarkiet er et godt eksempel: Det fremstår som naturlig, men er historisk og sosialt konstruert. Det er først når vi anerkjenner og kjenner det siste, at politisk debatt og potensiell handling eller endring kan skje.

Samfunnsvitenskapen kan hjelpe oss til å se flere muligheter enn det som fremstår naturgitt, eller – gudegitt. Monarkiet er ingen av delene, det er 100 prosent politikk og kultur og bør diskuteres som det, men før vi kan diskutere skikkelig og ikke bare rope og hyle når en kongelig tabber seg ut, trenger vi kunnskap og den må spres til folket. Det er et akademisk ansvar.

Så hva er det med doxa og monarkier?

Monarkier er en arvelig institusjon der de innfødte og inngifte sitter for livet. Det er institusjonelt i disharmoni med demokrati. Det er tvinnet inn i nasjonalismen, men på en litt infantil måte; flagg, symboler, diademer på hodene, uniformer, ordensbånd og ridderordener. I tråd med Bourdieu kan man trygt si dette er makset symbolsk kapital. Å ha et monarki reproduserer og legitimerer klassehierarkier; klasseulikhet blir en «naturlig» del av å leve i landet vårt. Vi skal se opp til noen, som skal se ned på oss folket, ganske konkret også, der oppe fra slottsbalkongen.

Dette problematiseres sjelden prinsipielt. Det at det ikke diskuteres, men tolereres, er i seg selv et samfunnsvitenskapelig forskningsfunn.

Doxa er ikke en mening, en ideologi eller et argument, doxa er det som ligger forut for alt dette, det som definerer hva vi i det hele tatt kan debattere. Det som ligger bakenfor debatter debatteres sjelden i seg selv: «Selvsagt har vi en konge».

For å forstå doxa helt må vi også skjønne Bourdieu’s begreper ortodoksi – som forsvarer det bestående når doxa trues, og heterodoksi, som kritiserer doxa. Men det er mer komplisert enn det, for så lenge doxa finnes, finnes ikke de to andre begrepene. Hvis monarki er doxa, og ikke problematiseres eller politiseres, skjer ingen av de to andre i praksis. Dette på grunn av det Bourdieu kalles habitus, som er doxa i praksis. Som at kongen åpner Stortinget, at det er bilder av kongefamilien i lærebøker og medier, at mediedekningen refererer og hyller, men sjelden kritiserer monarki som institusjon (kun personer i det, fordi personen da truer institusjonen, som jo er det minste problemet, når det er institusjonen som burde settes under lupe og ikke et uheldig medlem av kongefamilien)

Ingen sier: «Monarki legitimerer arvelig makt og klasse», og hvis noen sier det, føles det provoserende og merkelig, fordi monarkiet føles normalt. Og med det siste er det bevist at doxa er mektig.

Ideologi kan kritiseres. Argumenter kan motsies. Men doxa kan ikke angripes direkte, når den ikke fremstår som politisk, mektig eller som et valg samfunnet har tatt. Bourdieu: Den mest effektive makten er den som ikke trenger å rettferdiggjøre seg. Monarki er et perfekt eksempel når den fremstår som kultur, tradisjon og samlende, og ikke som styreform, et arvelig privilegium eller som et unntak fra demokratiet.

Hvis man prøver seg med prinsipielle argumenter som utfordrer doxa, som at monarkiet er udemokratisk, er ofte motargumentene uprinsipielle og avvisende; la kongen være i fred, hvorfor skape splid og uro, de har jo ingen makt, det er koselig 17.mai. Dermed oppleves kritikk som respektløs, unødvendig og litt slem. Den bryter med en usagt konsensus. Doxa kan dermed ikke endres med fakta eller argumenter, men med endring i praksis, som når vi evner å tenke alternativer og når noe utenkelig skjer. Kanskje, nettopp derfor, skal vi diskutere det norske monarkiet nå, likevel?

Det har vært annen doxa før, som har blitt endret, så det er aldri umulig: slaveriet, baroner og grevskap, manglende stemmerett for kvinner, statskirke og lov å røyke inne overalt. Alt var doxa – helt til det ikke var det.

Hvorfor overlever doxa så lenge? Fordi, sier Bourdieu, den er forankret i en kroppslig og historisk virkelighetsforståelse (sense of reality). Denne sansen er ikke kognitiv, men innlært gjennom praksis, i habitus. Virkelighetsforståelsen former hvordan vi snakker, hva som oppleves som radikalt eller høflig, og hva som føles unødvendig, irriterende eller selvfølgelig. Slik er sosial orden, i Bourdieus ord, skrevet inn i kroppene våre.

For eksempel kan vi godt diskutere formueskatt her i landet, og være friskt uenige. Dette handler nemlig ikke om doxa men om ideologi. Mens å ville diskutere monarki kan bli møtt med at det er rart eller unødvendig, fordi det bryter med manges forståelse av virkeligheten. Men er det ikke enda rarere at arvelig makt ikke kan diskuteres som et politisk spørsmål?

Allerede i 1776 skrev Thomas Paine i pamfletten Common Sense om monarkiet: Dette er ikke et komplisert spørsmål. Hvis du tenker klart, ser du problemet. Allerede den gang var pamfletten et tilsvar til at «det har alltid vært sånn». Paine prøver, lenge før Bourdieu, å vise at monarkiet ikke er naturlig, men absurd, latterlig, irrasjonelt, og javisst er det tradisjon, men uten begrunnelse, at det er uselvfølgelig.

Dette var provoserende ord på 1700-tallet, da å være anti-monarkist ikke var én mening blant mange meninger, men et sosialt og moralsk avvik. Vi er ikke helt fritatt slike anklager i dag heller.

Både Paine og Bourdieu mener at monarkiet legitimerer arvet makt og naturlig rang, og at det naturaliserer klasseforskjell som kultur, og ikke som makt. Men der Paine trodde folk ville endre mening om han klarte å vise dem hvor absurd monarkiet er, mente Bourdieu 200 år senere at nei, så enkelt er det ikke, fordi lojaliteten til monarkiet ikke bare sitter i hodet, men i kroppen, i sosiale praksiser og i språk («Hans Majestet») og i skamfølelse som kan komme hvis du kjenner på at dette ikke er noe for deg. Der Paine mener du tar feil, ser Bourdieu dette som en sosialt innlært virkelighetsfølelse som ikke lett endres av et argument. De har begge rett, men det er Bourdieu som forklarer oss hvorfor monarkidebatten føles så umulig. Ville vi innført monarki hvis vi skulle starte i dag? Nei.

Hvis arvelighet er bra, hvorfor arver ikke folk statsministerjobben, lederjobber i næringslivet eller ordførervervet?

Det absurde i dette er nettopp poenget.

Er kongefamilien samlende? Bare for de som sier det, vi andre sier ikke så mye. Samlende for hvem? Hva betyr samlende? I krisetider? Nyttårstaler? I seremonier som slottsball der vi kan diskutere kjolene? At noen kan føles samlende betyr ikke nødvendigvis at de er det, i alle fall ikke hvis vi snakker om et samlende demokrati for alle borgere i landet. Monarkiet er bare «samlende» hvis vi ignorerer dem som ikke føler seg samlet. Det finnes dessuten symboler som samler også i land uten kongehus; tross alt er det flest av dem.

Det moderne konstitusjonelle monarkiet er ikke engang veldig gammelt, så alt med tradisjon kan lett utfordres, om det er det det står på. Mange av dagens ritualer og kongelig symbolikk har lite med Henrik den 8. eller Harald Hårfagre å gjøre, men ble konstruert på 1800-tallet for å passe inn i møte med både arbeiderbevegelse, demokrati og nasjonalisme. Monarkene går fra å ha makt til å bli symbolske og seremonielle figurer, noe som faktisk er ganske nytt. At kongeslekter og ritualer er eldgamle er ikke sant, det er en politisk skapt illusjon. Vi har kanskje hatt konger i tusen år, men denne type monarki er knapt 100.

Det vi alltid har visst, men snakker lite om, er at også vårt monarki har lite med å være folkelig å gjøre. Det leves et luksusliv perifert fra hverdagen til oss andre, med klær, reiser, hytter, hobbyer og levestandard som krever både krone og kroner, på slottet og på Skaugum.

I demokratier skal alle borgere ha samme rett og plikt. Ingen skal fødes inn i et politisk privilegert unntak. Monarkiet bryter med dette. En monark velges ikke og kan ikke kastes heller. På sett og vis undergraver monarkiet et fullverdig demokratisk ideal.

Enn så lenge anses argumenter for republikken Norge som radikalt. Ikke sjelden møtes det med: Ja men hva om fæle X eller grusomme Y blir president. Men vi er et lite land og trenger ingen president utover den på Stortinget. Ved å fjerne monarkiet kan vi løfte vanlige mennesker opp. Vi trenger det løftet. Alle har faktisk muligheten til å bli Stortingspresident, i teorien, og om man vil.

Samfunnsvitere bør studere monarki fordi det er normalisering av arvet makt, et demokratisk unntak og en sementering av klasse. Hvis vi bare studerer makt bare der den er synlig og ideologisk åpen for debatt, har vi ikke lest vår Bourdieu. Å studere monarki er klassisk kritisk sosiologi, og en øvelse i demokratisk forbedring for alle andre.