Noe er råttent i kontorlandskapet.

Helt siden kunstig intelligens ble en del av hverdagen vår, har det med jevnlig mellomrom blitt varslet slutten på tilværelsen slik vi kjenner den. Selv om prediksjonene favner bredt, er det arbeidslivet som har fått hardest medfart. Anthropic-sjef Dario Amodei har varslet at halvparten av inngangsjobbene i kontoryrker vil forsvinne, mens OpenAI-sjef Sam Altman har anslått at hvitsnippsektoren snart vil være historie. Det er usikkert om spådommene slår til, men frykten for hvitsnippsektorens fall har allerede satt spor i arbeidslivet.

Yrkene som pekte mot toppen, har begynt å trekke opp stigen. I konsulentbransjen kuttes graduate-stillinger, og i de store amerikanske advokatfirmaene falt ansettelsen av nyutdannede med 7,5 prosent i fjor – den første nedgangen på over et tiår. Blant økonomistudentene som fullfører master i år, har kun 58 prosent sikret seg jobb – en tydelig nedgang fra en utdanning som nærmest garanterte fast ansettelse før endt utdanning. Samtidig søker rekordmange seg til økonomisk-administrative fag. For de som har utdannet seg med mål om å snike seg inn i McKinseys høyborg, er det lite oppløftende at nåløyet blir trangere. Ser vi utviklingen i et større perspektiv, er ikke dette et tap, men en anledning til å tenke nytt.

Frykten for å bli overflødig nærmer seg en kollektiv psykose: Vi oppdaterer oss i frykt for å bli utdaterte, relanserer oss som arbeidstakeren fremtiden angivelig trenger. Men hva om vi slutter å spørre hvordan vi kan gjøre oss relevante for fremtiden, og heller spør hvem arbeidslivet skal være for? Revolusjoner har til felles at de skaper et mulighetsrom for noe nytt, en anledning til å undersøke hva som gikk galt på veien. Her er yrkeslivet en overmoden kandidat.

I løpet av de siste årene har kontorlandskapene blitt fylt opp av arbeid som først og fremst skaper mer arbeid. Det som for etterkrigsgenerasjonen var et frigjøringsprosjekt, har utviklet seg til et virkelighetens pyramidespill, der stadig flere jobber eksisterer for å opprettholde andre jobber. Inngangsbilletten er dyre mastergrader og en vilje til å karre seg frem. Det kollegiale fellesskapet er smalt; kollegaen er like mye konkurrent som lagkamerat. Over hele verden kjemper unge lovende om å ofre mest. Sjefene deres intensiverer konkurransen. Blir du til etter åtte, får du gratis middag. Blir du til etter tre, får du taxi hjem.

Problemet er ikke lange arbeidsdager i seg selv, men at unge mennesker trekkes inn i en sektor som ikke lenger vet hva den er til for. Fenomenet er langt fra nytt, men den britiske antropologen David Graeber ga det et navn. I boken Bullshit Jobs fra 2018 beskriver han en arbeidsverden der mennesker selv mener at jobbene deres ikke burde eksistere. Ikke fordi jobbene er krevende eller dårlig betalt, men fordi de opplever at arbeidet verken skaper verdi eller mening – for dem selv eller for samfunnet.

Jobbene ligner ikke det vi vanligvis forbinder med en «drittjobb». De som har dem, tjener godt. Titlene er lange og viktige: mellomleder, prosjektleder, koordinator, konsulent, rådgiver, analytiker, strateg, forretningsutvikler, direktør. De rapporterer, analyserer og presenterer til langt på natt – men har det til felles at få egentlig trenger det de lager. Graeber peker på et paradoks: De mest samfunnsnødvendige yrkene presses stadig på lønn og bemanning, mens selskaper ansetter folk til oppgaver de ansatte selv mener er meningsløse. Hvis premisset er at markedet belønner samfunnsnytte, hvorfor strømmer kapitalen til arbeid med marginal verdi?

Den nederlandske statsviteren Simon van Teutem peker på kultur. I en artikkel for De Correspondent stilte han spørsmålet: Hvordan ender de skarpeste hodene opp i meningsløse jobber?

Artikkelen var basert på erfaringer som student ved universitetet i Oxford. Da han begynte der i begynnelsen av tjueårene, møtte han ungdommer med store tanker om hvordan verdens problemer kunne løses. Noe gikk galt på veien: Gradvis så han ambisjonene forvitre, både hos seg selv og sine medstudenter. Plutselig var hodene som skulle bygge morgendagen opptatt med å designe PowerPoint-presentasjoner til solen stod opp, enten det var i The City i London, La Défense i Paris, Wall Street i New York – eller på Tjuvholmen her i Norge. FN og ideelle organisasjoner ble byttet ut med McKinsey, BCG og Goldman Sachs. Van Teutem var selv på vei inn i systemet. Så snudde han.

Istedenfor skrev han om kompisene som ofret hårmanken, nattesøvnen og idealismen for Excel-ark med tvilsom samfunnsnytte. Artikkelen ble senere til bok. I «Bermuda-triangelet for talent» (2025) beskriver Van Teutem hvordan konsulentbransjen, investeringsbankene og deler av forretningsjusen har utviklet seg til et talentsluk som trekker til seg de flinkeste hodene, for så å sette dem til å løse problemer som knapt finnes.

Basert på intervjuer med tidligere studiekamerater og kollegaer, utforsker Van Teutem mekanismene som lokker kloke mennesker inn i dumme jobber – det er nemlig ikke tilfeldig at 45 prosent av Harvard-utdannede ender opp som konsulenter. Et av funnene er at lønn betyr lite – deler man årsinntekt på antall arbeidstimer, er det ikke mye å skryte av. Heller handler det om konstruert prestisje. Van Teutem beskriver generasjonen sin som «insecure overachievers». Mennesker som alltid har vært flinke, fikk gode karakterer, kom inn på riktige universiteter og lærte at livet handler om å holde dørene åpne. Om at karriere ikke handler om hva du ønsker å gjøre, men om hvilke muligheter du ikke tør å miste.

Konsulentbransjen lever av denne usikkerheten. Gjennom sterke merkevarer, eksklusive sommerprogrammer og store alumninettverk bygges følelsen av å være blant de utvalgte. Jobbene markedsføres som et uunnværlig springbrett. Bli med i to år, så kan du gjøre hva du vil. Men to år blir til fire. Fire blir til åtte. Plutselig har du kjøpt leilighet, fått høyere lønn og dyre vaner. Hver forfremmelse gjør det vanskeligere å gå. Hvordan forklare at man forlater jobben alle kjemper om å få? Van Teutem bruker begrepet «golden handcuffs»: Frynsegodene som skal gi deg frihet, blir samtidig det som holder deg fast.

Hadde det ikke vært for samfunnets utfordringer, ville det ikke vært nødvendig med redningsoperasjoner for «bermudatriangelets ofre». Men samfunnet trenger mennesker som jobber for mennesker. For parallelt med at unge, lovende mennesker presser seg inn i et stadig trangere kontorlandskap, rapporteres det om menneskemangel over hele landet. Helsevesenet mangler sykepleiere, kommunene mangler lærere, og industrien mangler fagarbeidere. Behovet for folk som kan bygge, reparere, undervise og behandle, har aldri vært større.

Kanskje er det derfor KI-debatten føles så underlig. Teknologitoppene diskuterer om de skal automatisere disse jobbene. Jeg lurer på hvorfor vi er så opptatt av å redde dem. Hvis KI faktisk overtar deler av analysearbeidet, rapportskrivingen og presentasjonene, trenger ikke gevinsten å være høyere produktivitet. Det kan være at noen av samfunnets mest arbeidsomme, ambisiøse og kompetente mennesker får anledning til å gjøre noe annet.

Spørsmålet er hvordan vi får en generasjon med «insecure overachievers» til å søke seg mot samfunnsnyttige jobber. Ifølge Van Teutem handler det om hva jobbene signaliserer: at du har lykkes, at du er ettertraktet, at du er på vei et sted. De mest attraktive selskapene tilbyr selektivitet, sterke nettverk og tydelige karrierestiger. Van Teutem foreslår å bruke de samme mekanismene til å trekke talent i en annen retning, og bruker Teach First i Storbritannia og Teach for America som eksempler. De har gjort læreryrket til noe mer enn en jobb, til et idéfellesskap for unge mennesker med høye ambisjoner.

Historien viser at prestisje er dynamisk. For femti år siden var bankmannen et ideal. Deretter gründeren. Så konsulenten. Status følger historiene vi forteller om det gode liv. Kanskje er det på tide å fortelle en annen historie? For det er ikke KI som gjør mennesker overflødige, men jobber som aldri trengte dem i utgangspunktet. Der teknologitoppene vil effektivisere arbeidsstyrken, bør motsvaret være å gjenvinne arbeidslivet – ikke ved å redde kontorrottene, men ved å slippe dem fri.