Moderne slaver av gjeld

Folk i Norge har både Europas høyeste boliglån og må i tillegg tåle noen av de høyeste rentene. Da kan selv verdens rikeste land bli tøft å være borger i. I Norge er styringsrenten per juni 2026 4.25 prosent, i Sverige 1.75 og i Danmark 1.85. Gjennomsnittet i Europa er rundt 2.25-2.40 prosent.

Vi vet mye om sammenhengen mellom økonomisk stress, og psykisk og fysisk uhelse. Å bekymre seg for penger er en følelse, en kroppslig erfaring som påvirker humør, nattesøvn og indre ro. Det ser likevel ut som om denne kunnskapen ikke når politiske beslutningstakere.

Enten du har stort boliglån, eller du leier og leieprisen går opp når huseier får renteøkninger, så blir det verre og verre hver gang Norges Bank taler. For dem som har mye penger, betyr renteøkninger mer penger på pengene du har i banken, og er derfor gode nyheter. I beste (?) fall kan du forbruke enda mer enn før, selv om renteøkninger har det stikk motsatte som mål. De som aldri forbrukte særlig mye før hevingen, og ikke er skyld i inflasjonen i det hele tatt, må finne billigere poteter og bo litt kaldere hjemme. Renteøkninger er en metode som rammer urettferdig.

Norske husholdninger har gjeld tilsvarende 240 prosent av disponibel inntekt, mens gjennomsnittet i euroområdet er mellom 80-90 prosent. Nordmenn skylder med andre ord nesten tre ganger så mye i forhold til inntekten sin som den gjennomsnittlige europeeren. Det er nesten like vanlig å eie bolig i Europa som her, men forskjellen er at norske hjem i større grad er finansiert med gjeld.

Det hender en fra den eldre generasjon sier: Det var mye verre på 80-tallet! Da kunne renta være over 16 prosent!

Ja, rentene var høyere på 1980-tallet. Men, da kostet en sentral Oslo-leilighet med to-tre soverom kanskje 400 000 kroner; omtrent tre årslønner. I dag kan en tilsvarende leilighet koste minst ti millioner kroner, langt mer enn ti årslønner. Det sier seg selv at renter rammer hardere i dag, selv om selve renten er lavere.

Hva gjør all denne livslange gjelden med oss?

Min generasjon født på 1970-tallet, og den etter meg frykter jeg, blir disiplinerte. Ikke gjennom tvang, men gjennom avdrag til banken. Boliglån eier deler av fremtiden vår, skriver Maurizio Lazzarato, italiensk sosiolog og filosof, i The Making of the Indebted Man fra 2012.

Og når fremtiden er gjeldsfange, da blir det sånn at du hele tiden må spørre deg selv: Kan jeg si opp jobben? Hvor tydelig tør jeg være politisk? Hvor lenge kan jeg være syk? Er det mulig å bli kunstner?

Hva skjer med et samfunn der vi planlegger livene våre rundt boliggjelden vår? Hva skjer med oss som mennesker i det? Nyliberalismen har skapt homo debitor, det forgjeldede mennesket, skriver Lazzarato.

La oss snakke om tall. Du har et boliglån på 3.5 millioner, som ikke er uvanlig for verken par eller enslige i 2026, særlig hvis du er mellom 30 og 50 år. Hvis du hadde en rente på 1.7 prosent høsten 2021 betalte du i renter 59 500 kroner i året og 4 958 i måneden. Hvis du i dag har en rente på 5.5 prosent, har du svimlende årlige renter på 192 500 kroner og månedlige på 16 042, før skattefradrag.

Man tenker altså at ved å lempe årlige utgifter på mellom 100 og 200 000 kroner over på vanlige folk i etableringsfasen, så skal inflasjonen gå ned.

Oppå dette har prisøkningen de siste 12 månedene vært på 3,1 prosent. Det er det høyeste nivået siden inflasjonen nådde 4 prosent for tre år siden. Da sier det seg selv at både høyere rente og et samfunn der mye blir dyrere, er en smertefull kombinasjon for mange.

En boligeier med et stort lån er ikke fattig, og kan ha høy inntekt. Men det er som å leve på toppen av en kortstokk, der en skilsmisse, sykdom, arbeidsløshet en periode, eller det å følge en drøm kan få alt til å falle i hop. Gjeld gjør oss ikke nødvendigvis til fattige, men til forsiktige og lett nervøse borgere.

Internasjonal og norsk forskning viser en tydelig sammenheng mellom gjeldsproblemer og psykisk uhelse. I Storbritannia har organisasjonen Money and Mental Health dokumentert hvordan rentehoppene etter 2022 førte til økt stress, angst og psykisk belastning blant boligeiere. I Australia viser undersøkelser fra 2024 at rundt 30 prosent av boliglånskundene befant seg i det forskerne kaller mortgage stress, altså at låneutgiftene blir så høye at det går utover annet man trenger for å leve. I Norge har både SIFO-forsker Christian Poppe ved OsloMet og professor emeritus i helsepsykologi ved Universitetet i Oslo, Arne Holte vært blant dem som har advart om alvorlige helseplager om gjelden blir stor og uhåndterlig.

Det som framstilles som økonomisk nødvendighet, er ifølge Lazzarato i realiteten et maktforhold. Gjeld handler derfor om makt og avmakt, når så mange av oss organiserer livet rundt tilbakebetaling mener han.

Hver renteøkning flytter hundretusenvis av kroner fra vanlige husholdninger til finanssektoren. Penger som tidligere gikk til mat, fritid, kultur, oppussing eller sparing, går i stedet til å betale renter på gjeld. Folk får mindre penger, bankene mer.

Og de som har arv, eller venter arv, og vet at alt en dag letter, forstår ikke hvordan «de andre» lever, de som ikke har – hvorfor de ikke tar sjanser, eller «lever her og nå!», ikke «unner seg» noe. Gjeld tar og formue gir, og høyere renter legger tyngde på begge deler.

I Felleserklæringen etter andre verdenskrig i 1945, som alle politiske partier sto bak, ble det slått fast at staten hadde ansvar for «gode og tilstrekkelige rommelige boliger for alle».

Folk skulle eie egen bolig: Småhus i distriktene, borettslag i byene. Den norske staten jobbet aktivt i flere tiår for å sikre folk boliger med en pris som skulle stå i forhold til inntektene.

På 1980-tallet ble norsk boligpolitikk lagt om i takt med den nyliberale vendingen. Med dereguleringen av økonomien under Willoch-regjeringen ble prisreguleringen opphevet, kredittmarkedet liberalisert og private banker overtok mye av boligfinansieringen. Det ble lettere å få lån, noe som bidro til sterk vekst i både boligpriser og gjeld. Etter bankkrisen på 1990-tallet gjorde lave renter, økende velstand og troen på bolig som den sikreste investeringen at utviklingen eskalerte ytterligere. Resultatet ble en selvforsterkende spiral: høyere boligpriser krevde større lån, som igjen drev prisene videre opp. Dermed vokste husholdningenes gjeld ikke først og fremst fordi folk forbrukte mer, men fordi det ble stadig dyrere å skaffe seg et sted å bo.

Vi er ikke i luksusfellen, men i gjeldsfellen, de fleste av oss. Gjeldsveksten er derfor i stor grad baksiden av den norske boligsuksessen.

Øverst i skjemaetNederst i skjemaetBåde rentepolitikken – og den gjentagende sykelønnsdebatten – bygger delvis på en forestilling om at mennesker kan styres gjennom økonomisk press.

Hvis penger blir knappere, vil folk bruke mindre; hvis sykdom blir dyrere, vil folk, tja, bli friskere? Men, denne tanken om å kunne kontrollere atferd med penger overvurderer valgene vi har. Folk kan ikke velge bort behovet for mat, bolig og varme, like lite som vi kan velge bort sykdom. Når økonomiske innstramminger rammer det å bo, det å ha helse, så forsvinner ikke behovene for varme eller behandling.

Det eneste som forsvinner er det kollektive ansvaret for menneskers helt basale behov.

Renteøkninger kan derfor få større kostnader på sikt enn at du og jeg må slite med private pengeoverføringer fra oss til bankene her og nå. Vi må ha samfunn som henger sammen med seg selv, og renteøkninger er blant grepene som bidrar til det stikk motsatte.