Mastergrad i hånden, døra i ansiktet

Da jeg leverte masteroppgaven min i internasjonale relasjoner ved NMBU hadde jeg toppkarakterer, erfaring fra internships og veldedige verv og flere anbefalingsbrev i mappen. Jeg trodde jeg at jeg var en ressurs samfunnet hadde bruk for. I stedet merker jeg, som mange andre nyutdannede, at jeg har havnet i et profesjonelt ingenmannsland: Vi er for kvalifiserte for de ufaglærte jobbene, og anses som uerfarne for de faglig relevante begynnerstillingene.

Min historie er ikke unik, men den representerer et voksende problem. Stadig flere møter en lukket dør etter endt utdanning, og sikkerhetsnettet er ikke spent opp for dem som har brukt de siste fem årene i en lesesal.

I dagens arbeidsmarked har begrepet “begynnerstilling” i praksis endret mening. Det kreves ofte flere års erfaring for dem som nettopp er ferdigutdannet. Kravet om «minst to års relevant erfaring» er blitt en standardfrase i utlysninger av stillinger som burde vært inngangsporten til arbeidslivet.

Samtidig blir man møtt med et kontant «nei» når man søker jobber i butikk eller servicebransjen for å få hjulene til å gå rundt. Beskjeden er tydelig: “Du har for mye utdanning til å sitte i kassa, du kommer til å slutte så fort du får noe annet.” Resultatet er at vi blir stående fast. I dette mellomrommet finnes det nesten ingen sikkerhetsnett.

Det største sviket ligger i det økonomiske sikkerhetsnettet. For å ha rett til dagpenger må man ha hatt en inntekt på minst 1,5 G (ca. 195 000 kroner) det siste året. For en fulltidsstudent som har prioritert studier og frivillige verv for å bli mest mulig faglig dyktig, er dette beløpet ofte uoppnåelig.

Uten rett til dagpenger og uten tilgang til boligstøtte eller økonomisk sosialhjelp (så fremt man har minimale sparepenger), skapes det et urovekkende klasseskille. De som har en familieøkonomi til å støtte seg på, kan holde ut i jakten på den relevante jobben. De som ikke har det, tvinges til å ta opp nye studielån for årsenheter de ikke trenger, kun for å få utbetalinger fra Lånekassen. Vi maskerer arbeidsledighet som utdanning, noe som er sløsing med både menneskelige ressurser og statlige midler.

Vi trenger ikke se lenger enn til Danmark for å finne en bedre løsning. Der har de en egen sats for nyutdannede, den såkalte «dimittendsatsen». Danskene anerkjenner at en fullført utdanning er en prestasjon som kvalifiserer deg til medlemskap i arbeidsstyrken og gir rett til en økonomisk grunnsikring mens du søker jobb.

I Norge behandler vi derimot nyutdannede som om de har valgt en frivillig arbeidsledighet. Det er en dårlig forvaltning av menneskelig kapital. Samfunnet har investert millioner i utdanningen vår, så hvorfor har vi da ikke råd til å sikre inngangen vår til arbeidslivet?

Det er også en faglig pris å betale. Vi hører stadig at kunstig intelligens (KI) skal overta de opplærende analyse- og researchjobbene. Men hvis begynneroppgavene automatiseres bort, hvem skal få den nødvendige erfaringen til å bli morgendagens seniorrådgivere og strateger?

Når nettverk trumfer formell kompetanse og antall graduate-stillinger krymper, fjerner man stigen de nyutdannede skal klatre på. Skal vi tvinges til å jobbe gratis i ubetalte praksisplasser i årevis for å få den magiske “erfaringen” arbeidsgivere krever?

Å bli avvist av samfunnet hver eneste dag i et helt år gjør noe med selvfølelsen til flinke, ambisiøse mennesker. Det er på tide at politikerne tar denne debatten på alvor. Vi må fjerne 1,5 G-kravet for nyutdannede, vi må stille krav til offentlige arbeidsgivere om å lyse ut faktiske begynnerstillinger, og vi må slutte å se på nyutdannede som en risiko, men som den investeringen vi faktisk er.

Vi har ikke råd til å la en hel generasjon masterstudenter føle at de har tapt før startskuddet har gått.