Krigens hegemoni

Krigslogikk har blitt den dominerende logikken. For å forstå bakgrunnen for dette, må vi forstå begreper som hegemoni, narrativ og militarisme.

Hegemoni etablerer visse ideer som «sunn fornuft», og narrativet lager rammeverk for hva som oppfattes som fornuftig. I dette tilfellet er det ideen om militarisme som ideologi, som rammer inn hvordan vi snakker om krig og fred i vår tid. De som til enhver tid forvalter sunn fornuft i et samfunn har mye makt, og akkurat nå er makten og pengene hos alt militært i de fleste land og i global politikk.

Hegemoni kjenner vi fra den italienske sosialisten Antonio Gramsci, som satt fengslet under Mussolini på 1930-tallet. Gramsci beskrev hvordan en elite kan få kulturell og ideologisk makt også uten vold og tvang, men ved å forme hva folk flest oppfatter som sunn fornuft, det som anses «realistisk», det som bare er. Når et verdenssyn etablerer hegemoni, blir alternativene urealistiske, naive eller utopiske. Det vil si at alternativer til krigslogikken ikke tas imot som verdige motstemmer i en offentlig samtale, men heller som pussigheter satt opp mot en fornuft. Fred, diplomati, pasifisme, militærnekt, ikkevold og antimilitarisme, og annet antikrigsarbeid, fremstilles som ufornuftig og i verste fall svikefullt eller farlig.

Dermed er et narrativ noe annet enn en fortelling. Fortellinger foregår innenfor en narrativ. I denne sammenheng er narrativet dette: Vi må jo ruste opp. Da blir alle fortellingene varianter av: Hva skal vi ruste opp først? Hvem skal vi kjøpe våpen av og for hvor mange milliarder? Sånn tror vi at vi har friske demokratiske debatter om krig og fred, men det er få som utfordrer selve narrativet: Må vi virkelig ruste opp militært?

Når en militaristisk ideologi får fotfeste, da kan militarisering, en praksis, skje. Myndighetene tar landområder, mennesker, skattepenger og kunnskap og setter inn i militært forsvar, uten at vi folk protesterer særlig. Det er jo bare sunn fornuft, er det ikke?

Men hva er sannhet i vår tid? Opprustningen skjer midt i en tid med klima- og naturkatastrofer. Militær virksomhet står for 5,5 % av alle globale utslipp. Hele den sivile luftfartsindustrien står til sammenligning for omtrent 2 %. For ikke å snakke om ødeleggelsene krig fører med seg for infrastruktur, natur, hav, vann, luft, klima. Oppå en jordklode som brenner under føttene våre er opprustningen bensin på bålet. Likevel aksepterer vi dette som fornuft. Men dagens realpolitikk på dette området kan vise seg naiv, hvis målet er fred og hvis målet er å redde en jordklode. Så hvor blir det av debatten om dette?

Den offentlige debatten om krig og fred forsvant nærmest over natten etter Russlands angrep på Ukraina. Det ble stort sett bare plass til «krig» og ikke til «fred». For politiske partier på venstresiden i Europa og Norge, som tradisjonelt har kjempet for fredssaken, presset den sterke enigheten om våpenleveranser til Ukrainas forsvar mange av dem inn i krigens fold. Vi følte alle med ukrainerne under angrepet fra Russland, og vi ønsket å støtte dem og få slutt på krig, ødeleggelse og drap. Men den eneste løsningen som ble presentert fra politisk hold – dominert av NATO og USA – var våpen til Ukraina for å forsvare seg.

De som våget å stille spørsmål om den (manglende) militære strategien – utover det å «vinne» – eller de som etterlyste diplomati og fredssamtaler, ble raskt stemplet som «putinister», eller anklaget for å stå på «feil side av historien». Denne typen personangrep, i stedet for rasjonell debatt, forgiftet samtaleklimaet i politiske partier og blant kommentatorer i Norge. Det kan koste oss dyrt, og ikke bare i form av skattepenger som prioriteres til det militære. Norge skal ruste opp det militære forsvaret med over 1635 milliarder de neste 12 årene. Men alle stater som kan, ruster opp. Vi er midt i et våpenkappløp. Med våpenkappløp blir det fort sånn at terrorbalansen i verden består, det er bare mer våpen, større våpen, mer moderne våpen, flere militærøvelser og flere vernepliktige, frivillige og ufrivillige, i omløp overalt.

Er det sant at opprustningen gjør oss tryggere? Eller, kan det være at verden blir farligere, for oss alle? Dette var noe den svenske sosialdemokraten Olof Palme konkluderte med i tanken om «felles sikkerhet» gjennom Palmekommisjonen i 1982. Også da var det våpenkappløp i verden. Palme mente alle stormakter sammen måtte ruste ned. Gro Harlem Brundtland skrev forordet til rapporten. Opprustningens og krigers klimakonsekvenser var et tema i rapporten. Det skremmende er at det ikke er et tema i dag.

Det ligger mye makt i å få oss borgere til å tro at det som faktisk er kultur er natur, mente Gramsci. Det er sånn eliten bevarer sin makt. Vi blir ikke sinte på et jordskjelv. Hvis vi blir fortalt at «det har alltid vært rike og fattige her i verden, sånn er det bare», så gjør vi ikke opprør mot ulikheten heller. Hvis det blir slått fast at «det alltid har vært krig, vold er en del av menneskers natur», så ender vi opp med å akseptere det. Hvem orker vel å gå til krig mot selve naturen? Vi borgere avvæpnes. Men krig er ikke en naturkatastrofe. Krig er en kulturkatastrofe. Den gode nyheten er dermed at krig er mulig å bli kvitt helt.

Hva med alternativer? Unge i Norge i dag aner ikke hva pasifisme er. De får heller ingen kontekst eller informasjon rundt hva ikke-voldelig motstand har vært, hva som er vunnet, historisk, om hvilket mot militærnektere historisk har vist, og hva slags trakassering og forfølgelse folk som har vært villige til å dø, men ikke drepe for en sak, har stått i. Ingen av oss lærer i dag at militærnekt, pasifisme, ikkevold eller antimilitarisme alle er aktive posisjoner, som utfordrer hele system.

Det er ingenting passivt i å jobbe for et annet samfunn, som bygger på andre enn militaristiske narrativer. Det er et svik mot ungdommene våre, og resten av oss, at vi alle ranes for denne viktige delen av historien vår. Det fantes og finnes andre fornufter enn militarismens.

Å bli kalt naiv fordi man framfører et fredsargument, er ingenting sammenlignet med lidelsen på krigens slagmarker, som rammer sivile og soldater i konfliktens kaos. Såpass må vi som mener dette, faktisk tåle. Å føle ubehag fordi noen er uenige med deg, kan ikke sammenlignes med å leve i lammende frykt når skyting og drap foregår rundt hjørnet, når bomber knuser hjemmet ditt til en grushaug, eller når et barn dør i armene dine. Eller redselen ung mann eller kvinne føler når myndighetene dine sender deg ned i en skyttergrav. Soldaters liv teller også.

En krig er som ringer i vann. Du vet aldri helt hvor store de blir, hvor lenge de varer, eller hvor langt de sprer seg etter at steinen ble kastet. En krig kan starte med rene linjer og rasjonelle argumenter, men kan likevel ende i kaos, indre opprør, våpen på avveie og nye konflikter rundt neste sving. En krig kan føre til globalt våpenkappløp, dehumaniserende retorikk, og i verste fall folkemord eller bruk av atomvåpen. Krig kan også invadere våre sinn og sjeler – gjøre oss redde, sinte, ukloke, ute av stand til å ta gode valg for samfunn og stater på lang sikt. Det kan bli sånn, hvis vi borgere ikke innser at vi har like mange aksjer i denne debatten som enhver minister eller general, at ingen vinner krigen, men at det er krigen som vinner. Krigslogikk kan ha sin indre logikk, men det er ikke en logisk i møte med resten av verden og alt vi vet om den.