Inkludering er ikke en gest – det er en selvfølge

I arbeidslivet snakkes det stadig mer om «inkluderende rekruttering». Men når inkludering blir en egen kategori, risikerer vi å gjøre det til en symbolhandling – og skape et skille mellom dem som «inkluderes» og dem som allerede er «innenfor».

Ofte handler «inkluderende rekruttering» om å fremheve at man er villig til å «inkludere» noen – som om det er en ekstra gest, en god gjerning. Det gir et uheldig signal: at noen står utenfor og må inviteres inn, og at det er opp til arbeidsgiver å være «grei» nok til å gjøre det.

Men rekruttering skal ikke handle om hvem som er grei å inkludere. Det skal handle om kompetanse, erfaring, potensial – og om å se hele mennesket.

For meg er inkludering ikke en strategi for å hente inn noen spesifikke grupper. Inkludering er en grunnleggende holdning: at alle har rett til å bli vurdert på lik linje. At rekruttering i seg selv skal være inkluderende – uten at det må kalles noe annet. Kanskje vi burde kun si «rekruttering» – og faktisk mene at i det ligger det også at dette skjer på en inkluderende måte.

Når vi pakker rekruttering inn som inkludering, risikerer vi å gjøre det til en symbolhandling. Men rekruttering skal være reell, rettferdig og relevant. Det skal favne bredt, men ikke paternalistisk. Det skal være åpent, men ikke overfladisk.

Inkludering er ikke en gest – det er en selvfølge. Derfor bør vi slutte å si «inkluderende rekruttering» og heller bare si «rekruttering». Og mene det.