Det nevrotiske språk og mangfoldsdilemmaet

Det er illustrerende at vår tids syretest for om noe er galt, er om det publiseres på forsiden av VG. Som et av verdens mest konformitetssøkende land, er det sannsynligvis det største mareritt å skulle få offentliggjort sine (tilsynelatende) feil. At det norske samfunnet ifølge kulturpsykologen Michele Gelfands studier ligger i verdenstoppen hva gjelder «stramme»/konforme kulturer, kan forklare hvorfor det er knyttet mye skam for den som ikke går i takt.

En slik avviksfryktende kultur er det Freud sannsynligvis ville kalt en «samfunnspatologi». Om Norge skulle blitt diagnostisert, ser vi en person med en grad av tvangslidelse. Språkbruken speiler da også vår frykt for at noe ikke skal bli som forventet. I dette oppstår naturlig nok en avstand til tingenes faktiske tilstand. Heller enn å løse utfordringer knyttet til samfunnets reelle behov, er den primære hensikt med hva man uttrykker å fremstå uklanderlig. Det som er ubehagelig eller oppleves som feil pakkes inn språklig. Således skjer feil «ved en inkurie», hvilket helt enkelt betyr noens forglemmelse eller uoppmerksomhet; en person som mister jobben på grunn av ledelsens bevisste beslutning blir «overtallig» og hvis noe ikke fungerer som det skal så er det «en bruker som opplever ustabilitet eller avvik». Eller vi kan ende med en overstadig bruk av ord som «forenlig», «formålstjenlig», «rettmessig» og lignende for å presisere hva som ligger i vår smale korridor av akseptabel tanke og atferd.

Det hele blir en slags Monty Python-versjon av Orwells opprinnelige budskap i «1984». Man innfører en tørr og særnorsk versjon av dobbelt-tenk. Om man snakker med ord og fraser som fordekker den underliggende angsten for selve livets realiteter og moraliserer bort dissens, antas det at alt er i orden. Problemet er bare at livet uansett er et risikoprosjekt. Ingen forskrifter og byråkratiske prosesser vil forhindre de eksistensielle utfordringene mennesket har stridd med så lenge vi har hatt bevissthet. Vi vil alle komme utfor mange vanskelige hendelser i livet, og til slutt vil det opphøre.

Men illusjonen er tydeligvis viktigere for oss å opprettholde i Norge enn mange andre steder. Å søke trygghet tas for gitt å være en sentral og nødvendig verdi her til lands. Dette beskrives av Gelfand med tanke på hvordan konforme kulturer oppstår: Land hvor det har vært mange eksistensielle utfordringer blir gjerne mer opptatt av å gå i takt og sikre seg enn land der livet har vært lettere.

Dette kan også sies være et produkt av tidsånden: Den franske filosofen Chantal Delsol viser i sin bok La haine du monde: Totalitarismes et postmodernité (‘Hatet mot verden: Totalitarismer og postmodernitet’) at språket i den postmoderne verden har blitt forandret til et verktøy for å skape en virkelighet.  De som bruker et slik språk ønsker ikke å beskrive virkeligheten eller formidle hva som er sant, men istedenfor vise «riktige» verdier og gjennom et performativt språk forkynne verden slik den burde være, fordi man sliter med å akseptere verden som den faktisk er.

Delsol ser dette som et tegn på at man tror man kan skape virkelighet gjennom ord. Hun påpeker at resultatet av denne kulturelle og språklige adferden er en taushetskultur, der folk unngår å snakke fritt av frykt for å bryte tabuer. Dermed forhindres reell dialog, og evnen til ekte kommunikasjon går tapt. Delsol ser dette som et tegn på en slags sekulær religion, der språk brukes til å demonstrere troskap til den nye moralen snarere enn å prøve å forstå virkeligheten rundt oss, også når vi ikke liker hvordan den er.

Vi spenner ben på oss selv når vi skaper et kollektivt livsprosjekt av å sørge for å slippe avvik, slippe fare, slippe det som er annerledes. Det blir umulig å få til et mangfold av meninger, følelser, livsstiler, perspektiver, identiteter og så videre – alt vi faktisk kritisk behøver her i landet for å løse de reelle problemstillingene vi har fremfor oss. Det blir viktigere å opprettholde dette skjøre stillaset med tulletanker og fiktiv trygghet fremfor å adressere det faktiske og nødvendige for fremskritt.