Den usiviliserte sivilisasjonsdebatten

I år er det 30 år siden professor i statsvitenskap Samuel P. Huntington (1927-2008) lanserte sin tese om Clash of Civilizations. Nesten uten at vi tenker over det preger denne tankegangen alt fra dagens innvandringsdebatter til analyse av krig.

Men hva skjer om teorien hans mest av alt blir et politisk våpen? Om den ikke bare blir et redskap for å forstå verden, men et redskap som former og skaper den?

Og under det igjen: Finnes i det hele tatt sivilisasjoner? Hva betyr det for politikk i dag, om vi deler verden opp på denne måten?

90-tallet: Farvel til ide-kampen men hei til sivilisasjonskonflikt?

Huntingtons teori ble lansert på 1990-tallet. Muren hadde falt, Sovjet hadde falt, og med dette også kommunisme som alternativ til kapitalisme. Nå sto bare den siste igjen. Det var fred og globalisering på jord og sånn skulle det forbli. Eller skulle det det?

I 1993 skrev han kronikken The Clash of Civilizations? – med spørsmålstegn. Dette var var et tilsvar til hans tidligere student Francis Fukuyama, som hadde skrevet boken The End of History and the Last Man i året før. Fukuyama mente at etter Sovjetunionens kollaps, var den store ideologiske kampen over. Det liberale demokratiet kombinert med markedsøkonomi var historiens endepunkt. Det fantes ikke lenger noen rivaliserende samfunnsmodell. Kampen mellom store ideer var slutt.

Men denne tanken var naiv mente Huntington, fordi mennesker ifølge han ikke identifiserer seg gjennom ideologier som kapitalisme eller kommunisme slik Fukuyama skrev, men gjennom kultur, religion, egen historie og identitet; altså gjennom å tilhøre sivilisasjoner. Ideologikampen var kanskje over, men det var bare å forberede seg på andre former for konflikter.

I 1996 kom boken The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order. Nå var spørsmålstegnet vekk, og prosjektet fremsto nesten som en profeti. Eller en alarm.

Og hva om vi ikke bare hørte alarmen, men begynte handle på den, tenke som Huntington, og at dette påvirket politikk og menneskesyn slik at konflikter innad i land og mellom land, ble mer sannsynlig?

Som når det snakkes om «våre verdier» eller «vestlige verdier» som overlegne andre, eller som en samlet størrelse uten feil eller mangler. Eller, om vi får høre igjen og igjen at noen kulturer er «fremmedkulturelle» og «umulig å integrere hos oss», eller at «Europa trues» på grunn av folk på flukt?

Etter terrorangrepet i New York høsten 2001 fikk Huntingtons tese en ny vår: 10 dager etter angrepet sa president George W. Bush: «This is civilization’s fight». I desember samme år «(..) we’re in a fight for civilization itself». To år senere, da USA angrep Irak: «the choice is between civilization and chaos». Forbundskansler i Tyskland, Gerhard Schröder sa om terrorangrepet: «a decleration of war against the entire civilized world».

(Merk her sammenfallet mellom sivilisasjon og sivilisert: Mer om det snart.)

Det var altså ikke mennesker, fly og bygninger som var under angrep i New York og andre steder i USA 11. september 2001, det var noe mye større; verdier, samfunn, samtid og historie: Sivilisasjonen. Opp mot «de andre». I dette tilfellet; muslimene.

Faren er at sivilisasjonsbegrepet forenkler mer enn det forklarer. At det reduserer en kompleks verden, som alltid har samhandlet, til en karikatur. Hvis konflikter pakkes inn i uunngåelige sivilisasjonskamper kan vi ende opp med ikke å se konflikten for bare store ord. Som at den handler om en konkret geopolitisk uenighet, med en komplisert og lokal historie. Vi ser heller ikke de mange interne uenighetene hos de vi kaller «andre», men sauser dem sammen til en enhet. Vi lar enkeltindivider bli representanter for en hel sivilisasjon, noe bestandig, som ikke kan endres. Det er dette evige iboende i sivilisasjoner og menneskene i dem som er urovekkenende i Huntingtons analyse.

Ingen sivilisasjon er en øy. Hvis sivilisasjon i det hele tatt er meningsfullt å snakke om.

Sivilisasjon er et ganske moderne begrep, noe som antyder at menneskene har levd i tusenvis av år uten å tenke på seg eller andre som en del av en sivilisasjon. Når et begrep blir til er det ofte fordi de er et behov for dem, og det behovet kan like godt være politisk som geografisk.

I boken Civilization. A new History of the Western world skriver forfatter Roger Osborne om hvordan ordet sivilisasjon først dukket opp i Frankrike på 1700-tallet, mens begrepet sivilisert kan spores tilbake til antikkens  Hellas og Romerriket, ofte satt i motsetning til «barbarene», lenger ned på rangstigen enn dem selv. Men sivilisert var tross alt noe du kunne bli hvis du tilegnet deg et sett egenskaper, mens å tilhøre en sivilisasjon er noe annet, noe som vanskelig kan endres.

På 1700-tallet kom begrepet sivilisasjon. Sivilisasjon, i entall, var den vestlige verden. Sivilisasjonen var hvit og kristen. Mot slutten av 1800-tallet, da vestlige land tok for seg av kolonier, var dette et hendig begrep når imperialisme skulle forsvares. Osborne utfordrer hvordan den vestlige sivilisasjonen har ansett seg selv overlegen andre, for ved siden av Aristoteles, katedraler, opplysningstid og vitenskap, var det også vesten som skapte fascisme, kolonialisme og industrielle konsentrasjonsleirer.

Men hva med begrepet sivilisasjoner, i flertall?

Grunnleggende helt feil, mener historieprofessor Josephine Quinn. I boken How the World Made the West beskriver hun hvordan selve ideen om at verden er delt opp i sivilisasjoner er helt misforstått, unyansert og reduksjonistisk. Den egentlige og sanne historien skriver hun, handler om at mennesker alltid har flyttet på seg og blandet seg med hverandre og hverandres kulturer, i mye større omfang enn vi er klar over. Boken hennes dokumenterer dette kaoset av en verden som alltid har møttes på tvers, og delt vitenskap, religion, sex og handel i flere tusen år.

Sivilisasjonstanken er urovekkende fordi den legger vekt på ulikheter mellom grupper, fremfor alt som knytter oss sammen, og alltid har gjort det. Begrepet i seg selv, og måten vi bruker det på, kan fort være politisk. Ideen om «vesten» for eksempel, skriver Quinn, er en etterkonstruksjon. Ingen i det vi i dag kaller vesten (USA ville i mange år ikke engang være en del av den samme verden som sin eks-koloniherre), så seg selv som «vesten» før i nyere tid.

Dermed, hevder Quinn, er forestillingen om rene sivilisasjoner mer ideologi enn historie.

Det er på tide å ta farvel med Huntington og hans ideunivers. Det krever av oss at vi ser etter andre drivere bak interne og eksterne konflikter enn at det er kulturkamper. Men det er også en stor gave. Det gir oss en verdensarv og muligheten til alltid å se oss selv i en annen.

Der Huntingtons verdensbilde er bygger på ideen om separate sivilisasjoner som kjemper mot hverandre, viser Quinn oss at menneskehetens historie stort sett har foregått i samspill. Det er kanskje en mindre dramatisk fortelling enn sivilisasjonskampen. Men historisk er den langt nærmere virkeligheten.