Fra det krigsherjede Ukraina jobber prisbelønte Erika Fatland med sin siste bok. Med seg i bagasjen har hun en utdanning i sosialantropologi – et verktøy hun bruker aktivt for å forstå menneskene i felten.
Erika Fatland takker sosialantropologien for at hun ble nettopp reisebokforfatter. Foto: Agnete Brun.
Erika Fatland har etablert seg som en sentral stemme i norsk sakprosa. Mest kjent er hun for å utforske noen av verdens mer utilgjengelige regioner gjennom reiseskildringer, hvor hennes nyeste bok Sjøfareren ble årets mest solgte bok i 2024.
Forfatterlivet hennes er variert, med lange perioder med reise etterfulgt av perioder med skriving. For øyeblikket befinner Fatland seg i Ukraina, og det er også herfra hun snakker med Tendens over telefon. Her begynner hennes nyeste bokprosjekt å ta form.
-Denne boken om Ukraina er noe jeg har personlig veldig lyst til å skrive, sier Fatland, som forteller om møter med sterke og imponerende mennesker i det krigsherjede landet.
Nettopp menneskemøtene er noe av det hun setter mest pris på med jobben hun har.
– Som forfatter reiser jeg steder hvor man kanskje ikke ville ha reist på ferie, og får anledning til å snakke med folk man ellers ikke hadde fått snakket med.
Hun føler seg privilegert som får anledning til å ramle inn i folks liv og stille dem spørsmål.
-Og folk svarer! forteller Fatland, som er både overrasket og takknemlig over folks villighet til å fortelle historien sin til en fremmed, norsk forfatter.
Fatland bruker mye tid og arbeid på reise og research. Her fra reiser i forbindelse med boken «Sjøfareren». Foto: Erika Fatland.
-Jeg har hatt lyst til å bli forfatter siden jeg var liten, sier Fatland, som også forteller at interessen for å reise startet tidlig.
-Videregående tok jeg i Frankrike og Finland. Jeg tror det var avgjørende for meg å reise ut såpass tidlig som jeg gjorde.
Fatland hadde derimot ingen barndomsdrøm om å studere sosialantropologi.
-Men jeg innså at det ikke var realistisk å leve av å være forfatter som 18-åring, så da tok jeg en utdannelse som kombinerte både reising og skriving. Man får også skrive friere i sosialantropologi enn i mange andre fagfelt!
Hun tror det å ha tatt en lengre utdannelse har vært medvirkende til at hun ble sakprosaforfatter. Den første sakprosaboken hun utgav i 2011, Englebyen, var basert på masteroppgaven hennes og feltarbeidet hun gjorde i den forbindelse.
-Det var befriende å kunne skrive uten å forholde seg til vitenskapelige parenteser, referanser, og mye teori, forteller Fatland om debuten.
-Jeg tror ikke man blir en annen person av å ta utdannelse, men noen reflekser har jeg fått med meg herfra. Spesielt det å se på andre kulturer med et åpent blikk og å ikke eksotisere andre, er ting man jobber mye med gjennom hele utdannelsen.
Som student i sosialantropologi jobbet hun mye med intervjuer.
-På mange måter kan jeg takke antropologien for at jeg begynte å skrive nettopp reisebøker, forteller Fatland, som bruker mye tid på nettopp reiser og feltarbeid i arbeidet som forfatter.
-Jeg synes jeg har verdens beste jobb, selv om det ikke er behagelig hele tiden. Men, så tror jeg heller ikke det er meningen med livet å bare skulle ha det behagelig.
-Som forfatter får jeg være min egen sjef, og skriver de bøkene jeg synes er viktige, avslutter Fatland.
Verdas krigar kjennest nærmare og økonomien trongare. Det kunne utløyst ei bølgje av godheit overfor for dei som har minst.
Helsetjenestene våre trenger mer enn bare helsefaglig kompetanse, de trenger kulturell forståelse. Ved Oslo universitetssykehus sørger sosialantropolog Maja Garnaas Kielland for at pasienter og pårørende blir møtt med respekt og forståelse.
Regjeringen vil ikke endre regelverket for pårørendes permisjonsmuligheter, til tross for tidligere løfter. Det betyr at ansvaret for å finne løsninger ofte havner hos den enkelte arbeidsgiver.