Fra student til politiker

-Jeg har alltid vært kjempeinteressert i politikk, helt fra jeg var veldig liten, forteller Viljugrein, som er vokst opp med foreldre som er journalister, og har diskutert mange samfunnsaktuelle problemstillinger i hjemmet. 

-Vi pleier å kødde med at når slekta mi samles, så er det den samme Nato-debatten som går hvert eneste slektstreff. Og de blir aldri ferdige, de elsker krangelen i seg selv, ler hun. I tillegg til interessen for politikk, har Viljugrein et sterkt journalistisk driv. Dette gjorde at hun valgte å ta en utdannelse i statsvitenskap. 

-Jeg engasjerer meg veldig i offentlighetens tilgang på politiske prosesser, og er interessert i hvorvidt folk kan delta i demokratiet vårt, og at vi holder folk med makt ansvarlig for handlingene de gjør. Det er også dette som interesserer meg med statsvitenskap, forteller Viljugrein. 

Viljugrein skrev masteroppgave om politiske prosesser, noe hun drar veldig nytte av i jobben som stortingspolitiker. Hun opplever at det er stor forskjell på ferdighetene man lærer gjennom et parti og politisk arbeid, og ferdighetene man tilegner seg som statsviter. Begge perspektivene trengs i arbeidet som politiker.  

Ifølge Viljugrein er det er ingenting som gir en større rus enn å se at det du har jobbet for har blitt til virkelighet. At politikk har store konsekvenser, har hun fått kjenne på kroppen flere ganger.  

-Når Gaza var på sitt verste, ble jeg kasta rett inn i utenrikskomiteen og fikk alle de sakene i fanget. Det var skikkelig heavy å kjenne på. 

I Norge har vi det grunnleggende sett ganske bra, og Viljugrein forstår at man da kan ha et litt pragmatisk forhold til politisk endring. Når det kommer til utenrikssaker som situasjonen i Gaza, kan det bli mye tøffere å leve med konsekvensene av å ikke ta et valg. 

-Jeg tror Espen Barth Eide definitivt kan si at jeg var en pain in the ass på det tidspunktet. Jeg brukte alle møtene med ham på å krangle og kreve at mer ble gjort i Gaza. Så da Vinmonopolet meldte at de ikke lenger kjøpte israelsk vin, så tenkte jeg, shit, dette er faktisk mitt gjennomslag. 

Viljugrein beskriver det å være 27 år og plutselig ha forandret norsk utenrikspolitikk som helt vilt. Men hvor viktig arbeidet føles, og muligheten for å få gjennomført endringer, har likevel en bakside. 

-Du ser at du gjør en forskjell, og da tenker du fort at du må gjøre en forskjell hele tiden. Du tenker videre: hvem skal gjøre forskjellen hvis jeg ikke er her? Da er det veldig vanskelig å gi seg, innrømmer hun.  

Viljugrein jobber i dag i arbeid- og sosialkomiteen, hvor hovedområdet hennes er Nav. 

-Her er det kanskje ikke så tunge saker som utenriks, men det er veldig meningsfylt å kunne forandre en så svær etat i Norge. 1/3 av statsbudsjettet går til Nav, så hvis vi klarer å gjøre Nav sin jobb lettere, kan vi få til veldig mye for veldig mange, sier hun.  

Dette arbeidet krever mye kunnskap og forståelse av alle strukturene, ytelsene og regelverkene som utgjør Nav, hvordan folk jobber, hvor de er ansatt, samt hva som er statlig og hva som er kommunalt. 

– Jeg tror ikke det er så mange som tenker det er gøy å arbeide med hvordan Nav er organisert, men jeg syns det er noe av det kuleste jeg jobber med, forteller Viljugrein energisk.  

Viljugrein har mer relevant arbeidserfaring enn mange andre samfunnsvitere på hennes alder. 

-Men, jeg har også aktivt søkt de erfaringene jeg har. Det er mitt viktigste råd til alle unge som studerer samfunnsvitenskap, sier hun, og fortsetter: 

-Som samfunnsviter må man bygge utdanningen sin på flere bein enn bare studiet. Det er kanskje tøft å si, for folk har lyst til å gjøre det bra på studiet og fokusere på det, men du gjør det også mye bedre på studiet av å ha erfaringer fra utsiden, slår hun fast.  

-Det kan være alt fra å bare lese nyheter og aviser, til å ha en deltidsjobb i en organisasjon som gjør noe man synes er spennende. Jeg tror alt det har veldig mye å si for å få jobb etterpå. 

Viljugrein begynte først med ungdomspolitikk, men har blant annet også jobbet med barne- og ungdomsmedvirkning i Oslo kommune. Dette arbeidet lærte hun masse av. Da hun senere fikk jobb i Norsk Folkehjelp, var det mye på grunn av erfaringene hun hadde med seg fra andre steder enn politikken.  

-Den dagen jeg er ferdig på Stortinget, så er det disse erfaringene som kommer til å gi meg en fordel i arbeidsmarkedet, avslutter hun