Fra festivalplanlegger til fast fashion-kritikk

Tendens treffer Åsa Paaske Gulbrandsen, politisk rådgiver hos Framtiden i våre hender, i organisasjonens kontorlokaler på Hasle i Oslo. Med 50 000 medlemmer er det Norges største miljøorganisasjon.   

I resepsjonen møtes vi av stativer med magasinet Folkevett og diverse kampanje-materiell, deriblant sekker med «jubileumskull» og en søppeldunk med påskriften «Dumpster Deli».  

Gulbrandsen jobber med organisasjonens satsinger innen tekstil og bærekraftig finans, blant annet med arbeidet mot fast fashion. Forretningsmodellen er basert på rask utskiftning og billigst mulig produksjon.  

– Det er derfor klærne våre i økende grad består av plast, sier hun.  

Konsekvensene rammer både de som lager klærne våre, med dårlige arbeidsvilkår og lave lønninger, og miljøet.  

– Det blir et helsikes avfallsproblem til slutt.  

Som førsteårsstudent i utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus (dagens Oslomet), oppdaget Åsa et klistremerke på do, som reklamerte for Latin-Amerikagruppenes (LAG) solidaritetsbrigade. Hun bet seg merke i begrepet sosiale bevegelser, som hun nettopp hadde hatt på pensum.   

Åsa meldte seg frivillig, og reiste kort tid etter på brigade til Chiapas i det sørlige Mexico. Her så hun hvordan lokale problemstillinger gjerne er knyttet til global økonomi og politikk. Hun møtte blant annet flere mais- og kaffebønder som ble presset ut av kommersielle gigantselskaper.  

– De opplevde at prisen de fikk for varene sine svinget kraftig som en konsekvens av liberalisering av jordbruket.  

Åsa har vært aktiv i styrearbeid og ulike verv i LAG, og ble til slutt daglig leder i organisasjonen fra 2019-2022. Arbeidet dreide seg blant annet om å holde et kritisk blikk på norsk aktivitet i verdensdelen.  

– Der så vi for eksempel hvordan det rundt Hydro sine megaanlegg i Brasil har vært masse forurensing av grunnvannet og fordrivelse av lokale urfolk, Quilombolas.  

Hydros anlegg i landet har blitt anklaget for utslipp av rødslam, et restavfall fra aluminiumsproduksjon, men selskapet nekter selv for dette. De har imidlertid betalt minst 550 millioner kroner i sponsormidler til lokalsamfunnet rundt raffineriet, skriver E24.  

En annen, viktig del av Gulbrandsens karriere har foregått i kulturlivet. Fra jazzklubbfrivillig i hjembyen Tønsberg, til arbeid for en rekke musikk- og filmfestivaler, blant annet som styreleder for barnefestivalen Rabalderfestivalen.  

– Det har gitt nyttige erfaringer om hvordan man får i gang ting.    

Å kunne lage en profesjonell festival-kjøreplan har klare overføringsverdier til for eksempel et åpent organisasjonsmøte eller seminar på Stortinget, forteller hun.  

Selv om hun trives best i kulissene, har følgere av Fremtiden i våre henders sosiale mediekanaler den siste tiden også kunnet se Åsa «i rampelyset». For eksempel på Instagram, pakket inn i plast.  

– Det er ikke jeg som foreslår at jeg skal gjøre det, ler hun, og peker på kommunikasjonsavdelingen.   

Organisasjonens analyser viser – som mange andre også har oppdaget – at det er innhold med en tydelig, personlig stemme som får størst spredning i sosiale medier.   

Gulbrandsen syns selv formidlingen er viktig og gøy.   

– Men ingen skal tvinges til å representere arbeidsplassen sin i sosiale medier, legger hun til.  

Gulbrandsen tok mastergraden sin ved det tverrfaglige OLA-masterprogrammet på Universitetet i Oslo, som har røtter i tradisjonen etter sosialpsykolog Einar Thorsrud (1923-1985). Han er blant annet kjent for bruken av begrepet «industrielt demokrati», som handler om ansattes medbestemmelse på arbeidsplassen.  

I masteroppgaven sin gjorde Gulbrandsen en undersøkelse for tankesmien Manifest Analyse, om deltidskultur i arbeidslivet.  

– Jeg undersøkte varehandel, som jo er et sted med hyppig bruk av deltid. Spørsmålet er når deltid bare er et onde og når det kan være et gode? Når er det snakk om ufrivillig deltid?  

Framtiden i våre hender opererer med kortere arbeidsdager enn de fleste andre arbeidsplasser. Sju timer om vinteren, seks om sommeren.   

De ansatte får likevel full lønn.  

– Det er en fleksibel arbeidsplass som legger til rette for en god balanse mellom jobb og fritid. Folk skal kunne leve gode liv, forteller Gulbrandsen.  

Jobben har også mange sosiale tiltak.  

– Vi har egen byttebod, bokklubb, syklubb … Det er veldig on brand, ler hun.  

Fra samfunnsvitenskapen har hun blant annet med seg et blikk for dynamikken mellom det individuelle og strukturelle: Hvorfor tar vi de forbruksvalgene vi tar?   

– Det er veldig nyttig å ha med seg det sosiologiske perspektivet i miljøarbeid, uten å legge ansvaret på enkeltpersonen. Vi jobber både med hvordan du kan gjøre endringer, gjennom å leve og konsumere litt mer etisk og miljøvennlig, samtidig som vi jobber mot næringsliv og politisk endring.