Humanister i møte med miljø- og klimakrisen

Miljø- og klimaforskning har lenge vært et felt som har tilhørt naturvitenskapen, de tekniske fagene og ingeniørene. Professor og miljøhistoriker Dolly Jørgensen mener imidlertid at humanister har vel så mye å bidra med på feltet.

– Humanister kan rette oppmerksomheten mot miljøfiendtlig politikk, påpeker professoren.

Det er en utbredt tanke i vår tid om at miljøskadelige handlinger er noe som kan knyttes til andre folk, på andre steder, til andre tider – og ikke oss selv og våre handlinger. At folk tror de kan utvinne og utnytte naturressurser – enten det er mineraler, dyr, vann, skog eller annet – uten at det får konsekvenser, er et problem, ifølge Jørgensen.

– Humanistisk miljøforskning gir oss en forståelse av at klima- og miljøproblemer har historiske røtter og er kulturelle, sosiale og filosofiske problemer, understreker hun.

Nylig fikk Dolly Jørgensen den svenske Gad Rausings pris for sin banebrytende forskning på miljøhistorie og miljøhumaniora.

Dagens problemer med klimaendringer og forurensning bunner i hva vi som samfunn har gjort – og ikke gjort – opp igjennom historien. Humanistisk forskning går i dybden på hvorfor folk handler som de gjør og hvordan de tenker om verden. Dette er spesielt viktig i dag, ifølge Jørgensen.

– I stedet for å tenke at alle miljøproblemer kan løses gjennom bedre teknologi og naturvitenskap, må vi forstå hvordan menneskene tenker slik at vi kan endre kulturen fra grunnen av.

I tillegg påpeker Jørgensen at selv om teknologien kan fremskaffe nye, miljøvennlige løsninger, er det ikke gitt at folk tar det i bruk, om det ikke passer deres måte å leve på.

Jørgensen mener humanister gir oss et tiltrengt historisk perspektiv. Hvorfor har vi for eksempel endret vanene våre fra en veldig kort liste av personlige ting i middelalderen, til å fylle hjemmene våre med tusenvis av ting?

– Det er viktig å se at ting har endret seg over tid og å vite hva som ligger til grunn for disse endringene. Ofte setter vi bare et plaster på såret, vi ser ikke hvorfor vi blør, mener Jørgensen.

Bevisstheten om den historiske koblingen mellom mennesker og miljø, ble sådd av miljøbevegelsen allerede på 1970-tallet. Innenfor litteraturforskningen oppsto også økokritikken i den samme tidsperioden. Humanistisk miljøforskning vokste frem på begynnelsen av 1980-tallet i kjølvannet av disse strømningene.

– Det er likevel først de siste ti årene vi har begynt med overlappende forskning. I stedet for å tenke at vi har ulike disipliner som omhandler miljøproblematikk, viskes grensene ut og har blitt et sammenslått fagfelt, forteller Jørgensen.

– Hva er troen og håpet for fremtiden?

– At vi kan utdanne mange flere til å få et miljøperspektiv inn i sitt arbeid. Det har ikke vært tradisjon for det innenfor humanistiske fag – før nå. Fordi humanistisk forskning viser oss hva som har skapt miljøproblemene, får vi langt bedre muligheter til å kunne løse dem, understreker Jørgensen.

At Norge er bygd på oljepenger burde være en triggende faktor for miljøbevegelsen, likevel har den ikke fått så stor gjennomslagskraft politisk, ifølge Þóra Pétursdóttir, professor i arkeologi ved Universitetet i Oslo.

Miljøsaken i Norge har stått sterkt – fra organisasjoner som «Natur og Ungdom» og «Framtiden i våre hender», til å være et akademisk og faglig felt som også andre deler av verden har latt seg inspirere av. I tillegg liker nordmenn å se på seg selv som et naturelskende folk.

– Derfor er det nesten underlig at miljøbevegelsen i Norge ikke har nådd «helt til topps» der beslutningene tas, påpeker Pétursdóttir.

Årsaken til at miljøsaken ikke har nådd beslutningstakerne, mener Pétursdóttir kan skyldes mangel på verktøy fra humaniora. God formidling er avgjørende for å utfordre de holdningene som ligger til grunn for dagens miljøskadelige politikk.

– Ideologien og tankegangen vi er oppfostret med, hvor blant annet naturens verdi er forankret i en forståelse av den som ressurs, må nøstes opp i for at vi skal kunne omstille oss. For å få til det er også god informasjonsformidling essensielt, understreker hun.

Mye av kunnskapen vi har om klimaendringer kommer riktignok fra naturvitenskapen. Problemet er at dette ofte ikke blir formildet på en måte som gjør det tilgjengelig for folk flest. Formidling er derimot et felt som står sterkt hos humanistene, mener Pétursdóttir.

– I arkeologi og historie, som er mine fagfelt, er vi opptatt av relasjonen mellom mennesker og menneskets omgivelser gjennom tidene. Å formidle fortellinger fra fortiden om hvordan folk har levd gjennom kriser og miljøendringer, er viktig kunnskap inn i klimadebatten, avslutter Pétursdóttir.