Samfunnsvitere i første linje

Da pandemien traff hovedstaden i 2020, ble Oslo kommunes beredskapsetat presset til bristepunktet. I løpet av én uke måtte kapasiteten tredobles for å klare å nå ut til ulike målgrupper med viktig, oppdatert og troverdig informasjon.

Sverre Bakkeli hadde ansvar for å få det til. Med lang beredskapserfaring både fra forsvaret og oljeindustrien var han godt rustet, men han mener likevel at pandemien markerte et tydelig før og etter i hvordan vi tenker beredskap.

– Kriser er ikke lenger avgrensede hendelser. De er komplekse situasjoner som sprer seg raskt, på tvers av sektorer. Derfor er ikke beredskap lenger et smalt felt for spesielt interesserte. Det berører alle deler av samfunnet, slår han fast.

Handelskriger, uro og krig i Midtøsten og Ukraina, hybrid krigføring, cyberangrep, droner på flyplassene, det er mange eksempler på situasjoner omkring oss som krever at vi har en høy beredskap i samfunnet.

Bjørn Tallak Bakken, førsteamanuensis ved Handelshøgskolen Innlandet, kaller det en cocktail av bekymringer. I likhet med Bakkeli, mener han at samfunnsutfordringene er mer kompliserte, og skjer raskere enn før. Samtidig forsøker samfunnet å holde følge, blant annet gjennom utviklingen i lov- og regelverk. Det gjør at stadig flere fagfelt blir trukket inn i beredskapsarbeidet, påpeker Bakken.

– For noen tiår siden kunne mange aktører i samfunnet leve helt greit uten beredskapsplaner og uten å trene noe særlig på dette. I dag er både kommuner, fylkeskommuner og helse- og omsorgssektoren pålagt å gjøre risiko- og sårbarhetsanalyser, lage planer, gjøre dem kjent og trene jevnlig. Det er ressurskrevende, men helt nødvendig, sier han.

I privat sektor gjelder kravene for virksomheter med særskilt risiko, men også mange andre virksomheter forstår at de bør ha et bevisst forhold til sin egen beredskap. Det er nemlig ikke slik at beredskapsplaner er «nice to have» lenger, påpeker Bakken:

– Det er ganske stor sannsynlighet for at nødsituasjoner kommer til å inntreffe.

De mest krevende krisene vi må forberede oss på fremover, er ikke først og fremst tekniske, men samfunnsmessige. Det som starter som en konkret feil i teknologi eller infrastruktur, sprer seg raskt videre og rammer mennesker, organisasjoner og hele samfunnssystemer. Ofte er det ringvirkningene, ikke selve feilen, som gjør krisene virkelig krevende. Det gjør noe med rekruttering og sammensetning av beredskapsteam.

Mens det tidligere var flest aktuelle kandidater fra politiet og forsvaret, er det nå behov for en rekke ulike kompetanser, sier Bakkeli. Han jobber nå som beredskapssjef i Røde Kors, der mange av kollegaene har bred samfunnsvitenskapelig bakgrunn, ofte kombinert med en beredskapsfaglig grad.

Bakkeli mener det er nødvendig å jobbe kunnskapsbasert, systematisk, helhetlig og tverrsektorielt for å lykkes med dette arbeidet fremover.

– Mye av jobben hos oss er på strategisk nivå, og handler om å utvikle og forbedre styringssystemet for hvordan vi skal jobbe med beredskap. Det er rutiner, planverk og prosedyrer, som krever analytiske og systemorienterte folk som kan forstå komplekse sammenhenger og lede endring. Dette er oppgaver som passer godt for mange samfunnsvitere, forklarer Bakkeli.

Bakken ved Handelshøgskolen Innlandet trekker frem et fagfelt som har fått en stadig mer sentral plass i beredskapsarbeidet: kommunikasjon.

– Med den kompleksiteten og det høye tempoet som preger dagens kriser, er det helt essensielt at vi forstår hvordan vi skal formidle det vi ønsker til ulike målgrupper. Vi må kjenne den medievirkeligheten vi er en del av, klare å skaffe oss oversikt over situasjonen raskt, forstå hvilke budskap som trengs og levere dem på en presis og god måte, mener Bakken.

Han fremhever at både politiet, toppledere og andre samfunnsaktører må kunne håndtere kommunikasjonen i krevende situasjoner, på kort varsel. Når krisen inntreffer, bør det ikke være første gang man møter journalister, råder han.

– Kommunikasjonen må være godt koordinert, ellers blir det fort kaotisk. Dårlig håndtering kan bidra til at en allerede krevende situasjon blir enda verre.

Et eksempel er når befolkningen blir bedt om å koke vannet, eller la være å drikke det. Da vil upresise meldinger kunne skape stor usikkerhet.

– Det finnes eksempler på kommuner som har sendt ut melding om «kokeforbud». Selv om dette var en åpenbar glipp og ble raskt rettet, vil overdreven bruk av tekniske begreper kunne forårsake unødig forvirring hos befolkningen, fastslår Bakken.

Et sentralt premiss for at viktige budskap skal nå gjennom, er imidlertid at mottakerne stoler på avsenderen. Her beveger vi oss inn i en stadig mer utfordrende tid, mener Bakkeli i Røde Kors.

– Jeg skulle gjerne sett at vårt tillitsbaserte samfunn blir videreført, men den norske tillitsmodellen er under press fra mange ulike hold.

Dette mener Bakkeli skyldes at tilliten til internasjonale institusjoner svekkes, polariseringen øker, og informasjon enkelt kan manipuleres.

– Vi må være bevisste på at det kan bli vanskelig for befolkningen å vite hvem de skal stole på. Hvis de ikke har tillit til staten eller kommunen, vil de se seg om etter andre kilder for informasjon. Det er en sårbar situasjon, presiserer han.

Her blir samfunnsvitere sentrale, mener Bakkeli:

– Vi trenger folk som forstår hvordan samfunnsstrukturer virker, hvordan holdninger formes og hva som påvirker tillit. I tillegg mener jeg at forståelsen av kulturelt mangfold er undervurdert. Her har vi mye arbeid å gjøre i årene som kommer.

Etter hvert som truslene blir mer komplekse, øker behovet for å sette sammen team med ulike fagligheter, som evner å samarbeide på tvers.

– Vi må forstå store sammenhenger i verden omkring oss. Det handler om alt fra demokratiske prosesser, politikk, økonomi og forholdet vårt til de ulike verdensmaktene, til å kunne gjøre konkrete risikovurderinger, se konsekvenser, og analysere veien videre. Det må vi gjøre sammen, sier Bakkeli.

For ham er én ting tydelig:

– For de som utdanner seg innen samfunnsfag og ønsker å jobbe med beredskap, har det aldri vært mer tilrettelagt enn nå.