Når tro møter skole

Barn og unge fra religiøse minoriteter i Norge formes ikke bare i klasserommet. De formes også i moskeer, kirker og andre trosfellesskap – arenaer som lenge har vært lite utforsket i norsk forskning. Det er utgangspunktet for forskningsprosjektet FAITHED, som har undersøkt hvordan disse to virkelighetene virker sammen i barns liv.

– Kort fortalt ser vi at trosopplæringsarenaene er viktige for familier med innvandrerbakgrunn, sier forsker Ole Kolbjørn Kjørven.

I prosjektet har forskere fulgt muslimsk og katolsk trosopplæring – de to største religiøse minoritetene i Norge. Her beskrives trosfellesskapene som noe mer enn bare steder for religiøs undervisning. Kjørven omtaler trosfellesskapene som «landingsplattformer»: steder der både barn og foreldre finner fellesskap, praktisk støtte og hjelp til å forstå det norske samfunnet.

– For barna blir disse arenaene viktige for identitet og tilhørighet. Mange opplever å være alene om sin tro i skolehverdagen, men møter likesinnede i trosopplæringen. Det gir både vennskap og en følelse av å høre til, sier Kjørven.

Studien viser at den norske skole og trosopplæringen fyller ulike roller. Muslimske og katolske elever er gjennomgående positive til religionsfaget i skolen, men undervisningen blir ofte beskrevet som distansert og teoretisk, med lite rom for hvordan det faktisk er å leve som religiøs i Norge i dag.

Et sentralt funn i prosjektet er nettopp dette skillet: mellom religion som lærestoff og religion som levd erfaring. Forskerne mener skolen har et uutnyttet potensial i å trekke inn elevenes egne erfaringer og gi større rom for det de kaller «levd religion».

– Aktivitetene  i trosopplæringen er langt mer varierte enn stereotypien om pugging og disiplin: Her er det samtalegrupper, lek, turer og sosiale aktiviteter – og opplæringen foregår i stor grad på norsk, forteller Kjørven.

Møtet mellom skole og religiøs bakgrunn er ikke alltid friksjonsfritt, ifølge funnene i FAITHED-undersøkelsen. Noen elever opplever å bli gjort til representanter for sin religion i klasserommet. Særlig muslimske elever har tidligere erfart forventninger om å ta avstand fra hendelser de selv ikke har noe med. Funn fra studien kan tyde på at dette er mindre utbredt i dag.  

Katolske elever opplever derimot at de blir sett på med stor skepsis i dag. De møter mange stereotype forestillinger om den katolske kirken og det å leve som katolikk.  

– Det å stå frem med en katolsk identitet i skolehverdagen kan oppleves som svært krevende, forteller Kjørven. 

Noe mange ikke er klar over, er at katolske og muslimske forsamlinger rommer et stort etnisk mangfold og fungerer på tvers av språklige og sosioøkonomiske skillelinjer, ifølge forskeren. 

De som deltok i studien har det til felles at de utforsker hvordan de skal leve som muslimer og katolikker i Norge og på norsk.  

– Fellesskapet gjør moskeer og katolske kirker kanskje snarere til integreringsarenaer enn segregeringsarenaer, påpeker Kjørven.  

Sosiolog Lars Laird Iversen peker på noen av utfordringene skolen møter, når elever med ulik religiøs bakgrunn skal undervises sammen. Han mener det ikke bare handler om å formidle kunnskap om religion, men også om å skape rom for dialog og engasjement. 

– Mange lærere opplever at det er vanskelig å få elevene til å delta aktivt, eller å trekke linjer mellom det de lærer på skolen og deres egne erfaringer hjemme. I tillegg er en del lærere bekymret for at noen elever kan føle seg feilrepresentert eller misforstått, sier Iversen. 

Selv om FAITHED tegner et positivt bilde av trosopplæringens rolle, finnes det eksempler på trossamfunn som ikke bidrar til forståelse eller inkludering, ifølge Iversen. Han mener det er viktig å kunne utfordre religiøse organisasjoner som for eksempel driver konservativ kjønnsideologi, uten at man stempler dem som «unorske».

Iversen påpeker viktigheten av å kunne ha flere tanker i hode samtidig: 

–Det går an å både lære bort konservative religiøse standpunkt og fungere integrerende i stort, for eksempel med språk, institusjoner og praktiske oppgaver som å skrive gode søknader.  

Iversen mener det også er stor forskjell på trossamfunnenes rolle for nyankomne, og for de som har bodd lenge eller hele livet i Norge. 

Han understreker at klasserommene i dag ofte er flerkulturelle og flerreligiøse, og at lærere må håndtere komplekse maktdynamikker når minoritets- eller majoritetselever står i mindretall.  

– Dette kan føre til en dobbelt utfordring for lærerne: De må både engasjere elevene og samtidig sikre at diskusjonen ikke eskalerer til konflikter, forklarer han.

Sosiologen fremhever at god undervisning handler om å avmystifisere religion som abstrakt 

teori, og heller vise hvordan troen praktiseres i hverdagen. 

 – Når elevene lærer hvordan andre lever sin tro – om det er Den norske kirke, katolikker eller muslimer – blir det mer hverdagslig og mindre truende. Da blir det enklere å snakke om ulikheter uten at det oppleves som moralsk konflikt. 

Han mener skolen har et bredere samfunnsansvar: å være en skole for alle elever, også de som ikke deler skolens verdier, samtidig som diskriminering mot minoriteter, LHBTQ+-personer eller andre grupper må motarbeides.  

– Skolen må balansere mellom å oppdra til fellesskap og å respektere forskjeller. Det krever kjennskap til lokalmiljøet. Da er kommunikasjon med trosopplæringsarenaer nyttig, sier Iversen.

Thomas Jensen er rektor ved Bakås skole, der elevgruppen er preget av et stort mangfold, med en overvekt av muslimske elever. Han forteller at religion har en stor plass i mange av elevenes liv, men at det er vel så store forskjeller innenfor én og samme religiøse gruppe som mellom ulike grupper. 

Spørsmål om homofili er et typisk eksempel der temperaturen i klasserommet kan bli høy, ifølge Jensen. 

– Skolen skal fremme likeverd og respekt, samtidig som noen elever har med seg religiøse overbevisninger som sier noe annet. Da havner de i en reell skvis.

Også innad i elevgruppene kan det oppstå uenighet – om hva det vil si å være «en god muslim», om bruk av religiøse klesplagg eller om praksiser som faste. Ifølge Jensen er dette ikke bare utfordrende, men også en viktig ressurs for læring.

– Disse temaene engasjerer elevene. Men da må vi gi dem verktøy til å være uenige på en god måte, understreker han.

Ved Bakås skole jobber de systematisk med det Jensen omtaler som et «trygt uenighetsfellesskap». De er med i den såkalte Ellingsrudsatsingen i samarbeid med OsloMet, der målet er å utvikle bedre metoder for å håndtere kontroversielle temaer i klasserommet. Allerede fra de lavere trinnene lærer elevene å diskutere etiske spørsmål, skille mellom sak og person, og gjenkjenne usaklige argumenter og generaliseringer.

– Hvis vi unngår de vanskelige temaene av hensyn til trygghet, mister vi også muligheten til å lære elevene hvordan de faktisk skal håndtere uenighet, sier han.

Samtidig peker Jensen på at skolens rolle ikke bare handler om å formidle verdier, men også om å bygge tillit – særlig i møte med familier som kan oppleve avstand til majoritetssamfunnet.

Rektoren mener anerkjennelse av elevenes religiøse bakgrunn er avgjørende.

– Hos oss markerer vi for eksempel både ramadan og id, ikke bare jul og pride. Det handler ikke om å endre skolens verdigrunnlag, men om å være relevant for alle elevene, påpeker Jensen.

Han fremhever også betydningen av et mangfold i lærergruppen, som bidrar til en dypere forståelse av elevenes hverdag. Jensen mener slike grep kan bidra til å bygge bro mellom hjem og skole – og dermed også gjøre det lettere å ta opp krevende temaer i undervisningen.

– Du flytter ikke holdninger ved å avfeie dem. Elevene må oppleve at de blir lyttet til, samtidig som de får innsikt i hvilke verdier som står sterkt i samfunnet de er en del av. Å kunne forholde seg til flere verdisett samtidig, er i seg selv en viktig kompetanse, avslutter Jensen.