Lav organisering blant arbeidsinnvandrere

Et Fafo-notat viser at arbeidsinnvandrere organiserer seg betydelig sjeldnere enn andre arbeidstakere i Norge. Organisasjonsgraden ligger nær 20 prosentpoeng lavere enn i arbeidslivet som helhet.

Kristine Nergaard, forsker ved Fafo, understreker at mye av forklaringen ligger i bransjesammensetningen.

– Mange arbeidsinnvandrere jobber i bygg, renhold, uteliv og andre bransjer der organisasjonsgraden er lav generelt. Det er ikke slik at de unngår fagforeningene, men de kommer inn på arbeidsplasser der fagforeningene står svakt fra før.

Samtidig er mange av disse arbeidsplassene preget av små virksomheter, høyt innslag av underentreprenører eller mye innleie. Felles for dem er fraværet av tillitsvalgte, tariffavtaler – og arenaer der fagforeningene faktisk møter folk.

– Selv om fagforeningene kan ha som mål å nå arbeidstakere på slike arbeidsplasser, er det svært arbeidskrevende å komme inn i hundrevis av små bedrifter der mange bare er innom noen måneder, sier Nergaard.

At mange arbeidsinnvandrere havner i sektorer med lav tariffdekning og svakere institusjonaliserte rettigheter bidrar til forskjeller i lønns- og arbeidsvilkår mellom arbeidsinnvandrere og norskfødte.

– For mange arbeidsinnvandrere er norsk heller ikke arbeidsspråket, og arbeidsplassen kan bestå av kolleger fra en rekke ulike land. Det gjør det vanskeligere å bygge fellesskap – og vanskeligere for fagforeninger å nå ut, sier Nergaard.

En fagforening står sterkest i virksomheter det er stabilitet, kontinuitet og tid til å bygge tillit. I mange av disse bransjene er det høy utskifting av arbeidskraft og lite langsiktighet. Det gir svake organisatoriske muligheter, ifølge forskeren.

Hun legger til at noen arbeidsinnvandrere ikke ser for seg et langt yrkesliv i Norge.

– Hvis du tror du skal hjem om ett år, eller hvis jobben uansett er midlertidig, er det ikke sikkert du investerer i et medlemskap i en fagforening. Det er en rasjonell vurdering.

Nergaard advarer mot å tolke lav organisering som uttrykk for avstand eller skepsis. Organisasjonsgraden øker med økt botid i Norge, og er høyere blant dem som havner på en arbeidsplass med tariffavtale. Men i de deler av arbeidslivet der innvandrerne jobber, blir de ofte aldri spurt, og det er heller ingen fagforening til stede som kan forklare hva medlemskap innebærer, ifølge forskeren.

–Samtidig kommer mange fra land der fagbevegelsen står svakere enn i Norge. Noen kan ha et negativt inntrykk av fagbevegelsen fra hjemlandet, andre kan være usikre på om arbeidsgiver vil være negativ til at de organiserer seg, sier Nergaard.

– Kan fagbevegelsen løfte organiseringen i disse bransjene?

– Å øke organisasjonsgraden blant arbeidsinnvandrerne merkbart krever store ressurser, målrettet arbeid og systematisk tilstedeværelse. I tillegg må arbeidsgivere og kanskje også myndighetene bidra for at det skal monne.

Flere tariffavtaler og arbeidsplasser med tillitsvalgte, vil øke organisasjonsgraden. Bestemmelser som gjør at tariffavtalen blir mer verdifull for arbeidsgiversiden kan derfor bidra til flere organiserte. Ett eksempel er at partene på arbeidsplasser med tariffavtale kan bli enige om arbeidstidsordninger som går utover bestemmelsene i arbeidsmiljøloven, ifølge Nergaard.

– Å styrke innsatsen der fagforeningene allerede har et fotfeste, vil gi raskest resultater. Å starte fra null i bedrifter uten tariffavtale og tillitsvalgt er langt mer langsiktig og ressurskrevende, påpeker hun.

Darya Shut, seniorrådgiver i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), mener at manglende kunnskap er en av de største hindringene.

– Mange har aldri hørt om skattefradrag for kontingenten. De vet ikke hvilke rettigheter de får, eller at juridisk bistand og lønnsforhandlinger inngår i medlemskapet.

I likhet med Nergaard trekker Shut frem at mange kommer fra land der fagforeningene har en helt annen rolle enn i Norge. I flere land er fagforeninger knyttet til staten og fungerer ikke som uavhengige representanter for arbeidstakere.

– Da blir det vanskelig å forstå hvorfor man skal melde seg inn her. Noen blir til og med skeptiske, fordi de forbinder fagforeninger med noe politisk og upålitelig, sier hun.

De som har vokst opp i Norge, får ofte med seg en annen forståelse gjennom familie og nettverk. Arbeidstakere med innvandrerbakgrunn mangler denne inngangen. Ifølge Shut er følelsen av å stå utenfor fellesskapet på arbeidsplassen også en barriere.

– Hvis du ikke føler at du er en del av gjengen, eller ikke blir inkludert sosialt, er det mindre sannsynlig at du oppsøker fagforeningen som representerer dette fellesskapet. Det handler om tilhørighet, påpeker hun.

Slikt utenforskap kan også påvirke barnas integrering og mobilitet. Foreldrenes opplevelse av å stå utenfor preger ofte neste generasjon.

– Det er vanskelig å oppfordre barna til å organisere seg hvis man ikke forstår systemet selv, understreker Shut.

Arbeidsinnvandrere defineres som personer som kommer til Norge for å jobbe. Shut mener derimot at vi bør snakke om arbeidstakere med innvandrerbakgrunn – en langt større gruppe.

Vi må snakke om utenlandske studenter som blir igjen i Norge etter avsluttede studier. Det gjelder også dem som kommer hit fordi de er gift med nordmenn, flyktninger som etter hvert begynner å jobbe og deres barn, samt barna til arbeidsinnvandrere i lavtlønnede yrker som vokser opp i Norge og ofte tar høyere utdannelse, ifølge Shut.

– Lav organiseringsgrad gjelder disse gruppene også, understreker hun.

Shut sier at mange arbeidstakere med innvandrerbakgrunn må bli spurt direkte for å bli med i fagforeningsarbeid. I flere frivillige organisasjoner ser man at folk ofte ikke tar verv eller melder seg inn før de blir invitert.

– De tror ikke de er kvalifiserte nok, eller at fellesskapet er «for de andre». Når noen tar kontakt og sier: «Vi trenger deg», endrer det alt, påpeker hun.

Shut mener fagforeningene må ta dette på alvor i rekrutteringen. At mangfold ikke bare må være et mål, men en praksis.

– Man må aktivt se etter folk med ulike bakgrunner og gi dem ansvar. Det handler om hvem som sitter i styrene, hvem som taler på møter, og hvem som vises på skjerm når organisasjonen presenterer seg.

Hun deltok nylig på Samfunnsviternes landsmøte der organisasjonen viste en film med mange klipp fra arbeidslivet.

– Jeg talte én person med synlig minoritetsbakgrunn. Det er kanskje en liten detalj, men slike ting sender sterke signaler om hvem organisasjonen egentlig er for.

Når én av fem arbeidstakere i Norge nå har innvandrerbakgrunn – og andelen er ventet å øke – advarer både Nergaard og Shut om konsekvensene av lav organisering.

Hvis en så stor del av arbeidsstyrken ikke inngår i fagbevegelsens kollektive strukturer, svekkes både forhandlingsmakten og selve trepartssamarbeidet som den norske modellen bygger på.

– Dette handler ikke bare om lønn. Det handler om hvem som får en stemme når arbeidslivets regler skal utvikles, sier Shut.