Kvinner skremmes ut av politikken

Den 15. oktober 2025 gikk Anna-Karin Hatt av som leder for det svenske Centerpartiet. I et intervju med svenske SVT sier Hatt at hatytringer og trusler er en direkte årsak til beslutningen. Hatt advarer om at det «polariserte klimaet i samfunnet kan gjør mennesker redde for å engasjere seg politisk».

Flere undersøkelser viser at trusler og hatytringer mot kvinnelige politikere er blitt en standard både i europeiske land, så vel som utenfor Europa. Kvinner er også mer utsatt for nettbasert vold og trakassering enn deres mannlige kolleger.

Denne trakasseringen gjelder heller ikke bare storpolitikken. Kvinnelige ordførere i små kommuner rammes tre ganger så ofte av angrep – både verbale og fysiske – som sine mannlige kollegaer. Vold er også en sterk medvirkende årsak til at kvinner ikke søker gjenvalg, ifølge en undersøkelse utført av Universitetet i Milano.

Martina Carone er en italiensk forsker som har skrevet bok om kjente kvinnelige lederfigurer i global politikk. Hun mener den offentlige debatten ikke gjenspeiler hvor alvorlig situasjonen er.

– Vi snakker mye om klimaet i den offentlige politiske debatten generelt, spesielt nå etter drapet på Charlie Kirk, men vi må ta inn over oss at det aggressive klimaet i langt større grad rammer kvinner, sier hun.

Til tross for at både den italienske statsministeren og lederen av det største opposisjonspartiet i Italia er kvinner, sier Carone at kjønnsforskjellene i italiensk politikk faktisk har vokst de siste årene. Kvinner er ikke bare underrepresentert i politiske forsamlinger, de stemmer også mindre enn menn.

– Kvinner snakker til og med mindre om politikk enn menn i privatlivet, sier Carone og viser til en ny undersøkelse fra det italienske statistikkbyrået, Istat.

Den italienske forskeren sier at det i Sør-Europa er vanlig å se på Norden som en region som har kommet langt i likestillingsarbeidet, også i politikken. Det står i kontrast til de forholdene Anna-Karin Hatt skisserer – forhold som flere undersøkelser viser er felles for hele Norden, også Norge.

I 2018 gjennomførte blant annet Amnesty International en undersøkelse der de konkluderte med at to av tre kvinnelige norske politikere har vært utsatt for netthets.

– Selv om også menn rammes av det aggressive debattklimaet, er kvinner spesielt utsatt fordi hatytringer som rettes mot kvinner i større grad er personlige. Det dreier seg om utseende og ofte har ytringen en seksualisert undertone, forklarer Ragnhild Louise Muriaas, forsker ved Universitetet i Bergen (UiB).

Muriaas leder blant annet forskningsprosjektet SUCCESS, som ser på hvordan kvinners politiske karrierer kan vare lenger.

Hun forklarer at i tillegg til at kvinner oftere utsettes for hets og personangrep, synes også kvinnene at det er et større problem.

– De blir reddere enn mennene, poengterer Muriaas.

Ifølge Muriaas er også trakassering internt i ulike forsamlinger og partier et stort problem for mange kvinnelige politikere.

– Det gjør at kvinner ikke trives i politikken, spesielt fordi følelsen av å ikke bli støttet av egen organisasjon oppleves tung for mange, sier Muriaas, som sier at det er viktig at politiske kolleger med lengre fartstid, aktivt går inn for å skape et positivt arbeidsmiljø, spesielt for nyvalgte politikere.

– Det er viktig å snakke om hva som er akseptabelt og ikke, understreker hun.

Familiehensyn og det harde arbeidsmiljøet i politikken gjør at kvinners politiske karriere ofte varer kortere enn menns.

Muriaas forklarer at mens kvinner utgjør 41 prosent av representantene i det nye Stortinget, er det omtrent dobbelt så mange menn som kvinner blant de mest erfarne representantene — de som har vært valgt inn tre ganger eller mer.

Ifølge Muriaas betyr det at vi må tenke nytt i likestillingspolitikken.

– Det holder ikke å telle antall representanter, vi må også se på hva slags reell innflytelse de kvinnelige politikerne faktisk har, sier hun, og legger til at innflytelse blant annet avhenger av hvor god institusjonell kunnskap og hvor lang fartstid man har i politikken.

– Det er lettere å få ting gjort når man vet hvordan systemet fungerer, poengterer hun.

Mangel på erfaring gjør også at nyvalgte kvinner stiller svakere enn mange mannlige kolleger i kampen om innflytelsesrike posisjoner. Muriaas viser blant annet til at det er færre kvinner enn menn blant internasjonale ledere.

– Det har å gjøre med at for å få prestisjetunge toppverv, må man som regel ha lang fartstid bak seg, sier hun.

Hun legger til at det på mange måter er et paradoks at kravene til erfaring også gjør seg gjeldende i politikken, siden mange politikere velges nettopp fordi de er nye og har andre erfaringer som velgerne synes er viktige.

De store kjønnsforskjellene blant erfarne politikere viser at også norsk og nordisk likestillingspolitikk står overfor mange utfordringer. Til tross for det, sier Muriaas at likestillingspolitikken går en usikker fremtid i møte.

– Vi kan stå overfor et veiskille i likestillingspolitikken i tiden som kommer, understreker hun, og viser til høyrepopulistiske partiers økende popularitet. Dette er partier som tradisjonelt ikke har lagt vekt på likestillingspolitikk.

– Siden disse partiene ofte har færre kvinner på listene, vil det bli færre kvinner i valgte forsamlinger jo mer populære slike partier blir, sier hun.

Samtidig påpeker Muriaas at hele den internasjonale politiske agendaen har dreid i en annen retning de siste årene, og hun er redd likestilling vil falle langt ned på prioriteringslisten.

– Når fokuset skifter til forsvarspolitikk og krisehåndtering, kommer vi fortsatt til å synes at likestilling er viktig? spør hun.