Gjeldsbyrden

Statsgjelden i Europa vokser stadig. I euro-området er gjelden i overkant av 87 prosent sett i forhold til BNP, ifølge tall fra nettstedet TradingEconomics. Land som Italia, Portugal, Hellas og Frankrike har en statsgjeld på over 100 prosent av BNP, Storbritannia har en gjeld på over 90 prosent og Finland på 82 prosent av BNP.

Men hva er statsgjeld egentlig, og siden så mange land lever med stor statsgjeld – er det så farlig?

– Gjelden øker når statens utgifter er større enn inntektene, forklarer den danske økonomen Jesper Rangvid, som har skrevet bok om problemet.

Rangvid forklarer at svært høy gjeld kan gjøre det vanskelig for land å ta opp nye lån, fordi kreditorene tviler på at de vil få pengene sine tilbake. Det kan gjøre det vanskelig for land å møte plutselig kriser som krever at staten bruker mer penger enn før. Det gjør også at rentene øker, noe som kan skape store problemer for private husholdninger i land der den private gjelden er høy. Til slutt kan hele det økonomiske systemet kollapse, dersom politikerne ikke griper inn i tide.

Rangvid understreker at selv om det kan høres ukomplisert ut å få balanse i statsbudsjettene ved å tilpasse utgiftene til hva et land faktisk får inn i statskassene, så er det ikke enkelt.

– Da støter man raskt på politiske realiteter, sier han, og fortsetter:

– Dersom man kutter i offentlige utgifter, vil det gå ut over noen samfunnsgrupper, og dersom man hever skattene for å øke inntektene, er jo heller ikke det populært, understreker Rangvid.

Frankrike er et godt eksempel på hvor vanskelig det kan være å få balanse i statsbudsjettene når de politiske frontene er steile. Frankrikes samlede statsgjeld er på hele 300 milliarder euro – det er den tredje høyeste i Europa, men det er den som vokser raskest.

Vibeke Knoop Rachline er en norsk journalist og forfatter som har bodd i Frankrike i flere tiår og kjenner det franske systemet fra innsiden.

– Det franske statsbudsjettet har gått med underskudd siden 1974, understreker Rachline, og forklarer at så godt som alle forsøk på å sette i verk tiltak som kan bidra til å balansere budsjettene, har slått feil fordi politikerne ikke klarer å bli enige om hvilke tiltak som må treffes.

Et nylig slikt eksempel er forsøket på å reformere det franske pensjonssystemet. President Emanuel Macron har forsøkt å øke pensjonsalderen fra 62 til 64 år, men det førte til enorme protester blant franske arbeidstakere. Reformen er nå utsatt til 2028.

– 64 år kan virke lite, men franske arbeidstakere har et svært tøft arbeidsliv, forklarer Rachline, og understreker at for mange franskmenn er pensjonsalderen noe de virkelig ser frem til.

– Forslaget om å heve pensjonsalderen rammet et svært ømt punkt i den franske folkesjelen, sier Rachline.

Også forslag om å øke beskatningen av de rikeste franskmennene, har strandet på grunn av store politiske motsetninger. Resultatet er at den franske regjeringen til og med har store problemer med å få vedtatt et statsbudsjett – og når et budsjett vedtas, er det lite sannsynlig at den inneholder vedtak som er drastiske nok til å gjøre noe med den enorme gjelden.

Fordi Frankrike er et så stort land, og mye vanskeligere å stabilisere økonomisk enn for eksempel Hellas, kan en økonomisk kollaps i Frankrike få svært alvorlige konsekvenser for hele den europeiske økonomien, langt større enn hva eurokrisen fikk på 2010-tallet.

Det er derfor i alles interesse at Frankrike klarer å balansere budsjettene sine.

Men vil de klare det? Jesper Rangvid er skeptisk.

– Det skal som regel en krise til for at et land klarer å endre kurs, forklarer han, og peker på at gjeldskriser er et tilbakevennende problem i global økonomisk historie.

Et land som klarte å endre kurs før det var for sent, er Danmark. Fra midten av 1970-tallet og utover 1980-tallet steg den danske statsgjelden enormt. De offentlige utgiftene økte raskt og mye, noe som skapte et stort offentlig underskudd.

Den store gjelden gjorde at også investorer ble nervøse og det ble dyrere å låne penger – rentene steg altså, noe som hadde enorm effekt på danskers privatøkonomi.

– Vi hadde virkelig kurs mot avgrunnen, understreker Rangvid, og forklarer at det til og med var snakk om at Det internasjonale pengefondet (IMF) skulle intervenere IMF-intervensjon i Danmark.

Danmark klarte likevel å komme seg ut av krisen. Rangvid forklarer at landet i 1982 fikk en ny regjering som umiddelbart satte i verk reformer som var ment å få økonomien på rett kurs igjen. Regjeringen stabiliserte valutakursen og reformerte skattesystemet for å gjøre det mindre attraktiv for danskene å låne penger.

– De ønsket at danskene skal låne mindre og spare mer, forklarer Rangvid.

I tillegg iverksatte regjeringen det som er blitt kalt en «kartoffelkur» – et uttrykk som er blitt brukt for å signalisere at hele landet måtte stramme inn livreima.

– Selv om disse reformene på kort sikt førte til økonomisk resesjon i Danmark, la de grunnlaget for den solide økonomien Danmark har i dag, sier Rangvid.

Knut N. Kjær, tidligere sjef i Oljefondet, sier at endringene som ble gjort i Danmark – og senere også i Sverige – viser at alle land kan ta grep og endre økonomisk kurs, dersom det finnes politisk vilje til det.

Kjær påpeker imidlertid at situasjonen på 1980 og 1990-tallet var langt mer fordelaktig enn den er i dag fordi den demografiske situasjonen var en helt annen.

– På den tiden var den demografiske utviklingen fortsatt positiv, samtidig som arbeidsstyrken i mange land økte fordi stadig flere kvinner tredde inn i arbeidslivet. Slik er det ikke lenger nå, sier Kjær.

Han advarer om at den negative demografiske utviklingen også vil få konsekvenser for norsk økonomi på lang sikt.

– Norge er i en veldig annerledes situasjon enn andre land fordi vi har Oljefondet. Men en stadig økende del av arbeidskraften brukes til å ta vare på eldre og syke, også her, advarer han.

Siden det blir mange flere eldre enn yrkesaktive, og fordi produksjon av velferdstjenester ikke har samme produktivitetsvekst som vareproduksjon, vil det over tid legges stadig større press også på norske offentlige utgifter.

Kjær forklarer at underskuddet på statsbudsjettet kan bli langt høyere enn hva som finansieres fra avkastningen på Oljefondet og at beregninger fra Finansdepartementet viser at om 10-20 år kan det bli nødvendig å bruke mer enn den årlige avkastningen av fondet.

En annen faktor som kompliserer denne utviklingen ytterligere, er ifølge Kjær den store andelen unge som ikke deltar i arbeidslivet. Han sier at det i årene som kommer vil bli enda viktigere enn før å få ungdom ut i arbeid.

– Mye handler om hvordan man organiserer arbeidslivet – er man for eksempel fleksible nok med lønninger, er det for mange reguleringer, og er det nok entreprenørskap og innovasjon?, sier Kjær.

Kjær viser til regjeringens arbeidsfradragsprosjekt – et forsøk som er ment å skaffe mer kunnskap om hvorvidt lavere skatt for arbeidende ungdom gjør det mer fristende for de unge å jobbe, fremfor å gå på trygd – som et viktig prosjekt for å få større kunnskap om hva som kan påvirke ungdoms vilje til å ta seg arbeid.

– Den gamle velferdsmodellen kan ha kommet til et punkt hvor det ikke går lenger, man må finne nye måter å gjøre ting på. Derfor er det viktig å skaffe seg mer kunnskap om hva slags politikk som faktisk virker, understreker Kjær.