EU tar grep for å utjevne lønnsforskjeller

– Som ung kvinne har jeg vokst opp med visshet om at det er forskjell på hvor mye menn og kvinner tjener for samme jobb og samme ansvarsnivå. Det er klart at rettferdig lønn er viktig for meg, sier Chiara Ferri, en nyutdannet statsviter fra Italia.

Ferri understreker at likelønn handler om mer enn økonomi.

– Lønnen er jo en måte å verdsette et menneskes arbeid på, understreker hun.

Ferri sier at hun forventer at arbeidsgivere tar grep for å gradvis redusere lønnsforskjeller mellom menn og kvinner, men hun har liten tro på at arbeidsgivere er i stand til å takle dette problemet på egenhånd.

– Dersom slike tiltak ikke støttes av myndighetene gjennom kontroller og reguleringer, er jeg redd de ikke når spesielt langt, sier hun.

Også unge norske samfunnsvitere er opptatt av likelønn. Signe Helene Gulliksen Smittil sier at hun er opptatt av et rettferdig arbeidsliv og at mangel på åpenhet rundt lønninger gjør henne mistenksom.

– Jeg synes det er et varseltegn hvis en arbeidsgiver er for hemmelighetsfull rundt lønnspolitikken, sier hun, og legger til at hun ville mistet tillit til arbeidsgivere som betaler kolleger med samme kvalifikasjon og bakgrunn ulikt på grunn av kjønn.

Smittil sier hun er redd for at norske arbeidsgivere ubevisst forskjellsbehandler kvinner og menn.

– Jeg tror nok flere arbeidsgivere kanskje ikke tror selv at de betaler ulikt for likt arbeid, men jeg mistenker at trynefaktor dessverre fortsatt har litt å si, sier hun.

I årene som kommer kan unge arbeidstakere som Ferri og Smittil og deres kolleger i hele Europa, kanskje kunne bekymre seg mindre over at de risikerer å behandles forskjellig fra deres mannlige kolleger når det kommer til lønn. Det er i alle fall hensikten med EUs nye Likelønnsdirektiv.

Direktivet stiller krav til åpenhet rundt lønnsforhold og gir arbeidstakere utvidede rettigheter når det kommer til lønnsinformasjon.

For eksempel innebærer direktivet at arbeidsgivere ikke kan spørre om tidligere lønnsnivå i ansettelsesprosesser. Det medfører også et påbud om å inkludere lønnsbetingelser i jobbannonser, og det gir arbeidstakere rett til innsyn i lønnsopplysninger.

Arbeidstakere forpliktes videre til å rapportere lønnsforskjeller til myndighetene og risikerer bøter og andre sanksjoner dersom de ikke gjør dette. Alle eventuelle lønnsforskjeller må også kunne begrunnes.

EU-landene har frist til 7. juni i år med å implementere direktivet i nasjonale lovgivninger – og med tiden kan direktivet også bidra til å utjevne de relativt store forskjellene innad i Europa når det kommer til lønnsforskjeller mellom kvinner og menn.

På den statistikken er Chiara Ferris hjemland, Italia, en versting. Til tross for at flere oversikter plasserer landet ganske høyt oppe på den europeiske statistikken, skjuler disse tallene en dyster situasjon for italienske kvinner. Det forklarer Paola Profeta, professor i økonomi ved Bocconi-universitetet i Milano.

– Selv om enkelte statistikker viser en lønnsforskjell mellom menn og kvinner på bare fem prosent, er situasjonen helt annerledes dersom man kontrollerer for faktorer som den lave sysselsettingen blant italienske kvinner, sier Profeta, og forklarer at den reelle lønnsforskjellen mellom kvinner og menn i Italia er på rundt 15 prosent.

Profeta håper nå at Likelønnsdirektivet vil bidra til å utjevne lønnsforskjellene i Italia.

– Det er et skritt i riktig retning, sier hun.

Økonom-kollega Azzurra Rinaldi ved Universitetet i Roma, er mindre optimistisk. Hun påpeker at i italiensk privat sektor kan lønnsforskjellene mellom menn og kvinner nå hele 25 prosent – og hun er ikke sikker på om det nye EU-direktivet faktisk vil hjelpe.

Rinaldi forklarer at i det lovforslaget den italienske regjeringen har lagt frem for å innlemme EU-direktivet i italiensk lovgivning, foreslås det at bare bedrifter som har over 100 ansatte, skal være forpliktet til å imøtekomme kravene i direktivet.

Det betyr i praksis at svært få bedrifter må etterfølge reglene.

– I Italia er de aller fleste bedriftene svært små, ofte med mindre enn 10 ansatte, så om regjeringens forslag vedtas, vil direktivet ikke gjelde dem, påpeker hun.

Selv om Norge ikke er medlem av EU, har den norske regjeringen bestemt at Likelønnsdirektivet skal innføres også i Norge.

Statssekretær i Kultur- og likestillingsdepartementet, Erlend Hanstveit, forklarer at departementet er nå inne i en tidlig fase av lovarbeidet.

– Dette innebærer at vi vurderer hvilke lovendringer som må gjøres i norsk regelverk, og at vi vil se på hvordan direktivet mest hensiktsmessig kan gjennomføres, forklarer Hanstveit, som likevel ikke vil gi noe anslag om når direktivet vil tre i kraft i Norge.

Han understreker at Norge allerede er ganske langt fremme i europeisk sammenheng når det gjelder krav til likelønn.

– Allerede i dag skal norske arbeidsgivere jobbe aktivt med likestilling året rundt. Og hvert andre år har arbeidsgivere med 50 ansatte eller mer plikt til å kartlegge lønn fordelt etter kjønn takket være aktivitets- og redegjørelsesplikten, sier Hanstveit.

Selv om norsk lovgivning stiller rapporteringskrav til bedrifter, er lønnsforskjellene også i Norge relativt høye.

Lars Kolberg, Fagdirektør i Likestillings- og diskrimineringsombudet, forklarer imidlertid at lønnsforskjellene i Norge bærer preg av at en så stor andel norske kvinner deltar i arbeidslivet.

– Fordi kvinner dominerer for eksempel offentlig sektor hvor lønnsnivået er lavere enn i privat sektor, slår dette ut på lønnsstatistikken, sier han.

Kolberg håper at likelønnsdirektivet vil få positive effekter også i Norge, men han legger til at det vil ta lang tid før det faktisk innlemmes i norsk lovgivning fordi eventuelle lovforslag først må legges ut på høring før en eventuell stortingsproposisjon kan legges frem.

– Disse prosessene tar tid, og jeg kan ikke skjønne at direktivet kan gjelde i Norge før kanskje 2028, sier Kolberg.

Selv om Kolberg er enig med Hanstveit i at Norge allerede stiller flere krav til arbeidsgivere, tror han at direktivet kan bidra til å stramme opp det norske regelverket. Spesielt peker han på at selv om det i dag er mulig å be om lønnsopplysninger dersom man mistenker diskriminering, er den terskelen i praksis ganske høy.

– Det nye direktivet kan bidra til å gjøre informasjonen mer tilgjengelig, sier han.

Kolberg tror også at direktivet kan bidra til bedre kvalitet og struktur i rapporteringen fra bedrifter til myndighetene fordi informasjonen skal sendes til et eget organ, noe vi ikke har i Norge i dag. Han påpeker også at bedrifter kan bli mer villige til å møte kravene til rapportering når det stilles krav om slik rapportering også fra europeisk hold.

– For bedrifter som har filialer eller datterselskaper i Europa, kan dette være en faktor, sier han.

Men vil direktivet bidra til faktisk å utjevne forskjellene? Kolberg er forsiktig optimist.

– Alle monner drar. Det finnes mye forskning som viser at åpenhet om lønn bidrar til å utviske lønnsforskjeller. Det er rett og slett vanskelig å opprettholde store lønnsforskjeller med stor åpenhet, sier han.