Atomtrusler: Fra kald krig til kaos

Vest mot øst, USA mot Sovjetunionen, splittet av et jernteppe. Siden den kalde krigen har «terrorbalansen» mellom de to supermaktene formet vårt verdensbilde og måten vi forstår atomtrusselen.

Men en atomtrussel dominert av kun to «jevnbyrdige» supermakter i dag er misvisende, mener statsviter ved Universitetet i Oslo, Even Hellan Larsen. I sin doktorgrad, publisert tidligere i år, argumenterer Larsen for hvordan atomtrusselen i like stor grad blir drevet frem av asymmetri mellom atomstater.

For eksempel har Nord-Korea et begrenset atomvåpenarsenal på om lag 50 stridshoder, ifølge tall fra ICAN. Til sammenligning har USA og Russland over 5000 hver. Likevel har Nord-Korea klart å avskrekke omverden med sine atomvåpen.

– Nord-Koreas raketter kan i dag potensielt nå USA, og bare et par-tre stridshoder mot en by kan føre til massive ødeleggelser.

Og det er lite sannsynlig at USA vil være villig til å ofre Los Angeles for å styrte regimet i Nord-Korea, forklarer Larsen.

– Den grunnleggende risikoen for kjernevåpenkrig skaper uansett frykt, om det er noen få våpen eller mange tusen.

Larsen kaller det «en skremmende lærdom for alle diktatorer».

26. september er den internasjonale dagen for avskaffelse av atomvåpen, og i en urolig tid har dagen blitt stadig mer aktuell. Russlands invasjon av Ukraina fortsetter på tredje året, og spenningen i grensekonflikten mellom de to atomstatene India og Pakistan har økt.

I Midtøsten har Israels brutale krigføring på Gaza eskalert til en regional konflikt, med Iran og Israel i hovedrollene.

I juni i år gikk Israel, med støtte fra USA, til angrep på flere anlegg knyttet til Irans atomprogram. Om lag 1000 mennesker ble drept i løpet av de 12 dagene angrepene varte, deriblant en rekke av landets ledende atomingeniører.

Iran kalles en terskelstat. Dette vil si at de ikke har atomvåpen, men et høyt utviklet atomprogram, som kan utvikles til våpenproduksjon på kort varsel.

– Iran ønsker ikke risikoen og kostnaden ved å bli en offisiell atommakt, men vil ha muligheten dersom de skulle trenge det, sier forfatter og historiker Eirik Kvindesland.

Han kaller det en «forsikringsordning» for landet, som gjennom historien har blitt invadert av både grekere, mongoler, russere og briter.

– Måten de har blitt rullet over av ulike regimer er et politisk traume hos eliten i landet. Iran er et gigantisk land, som er vanskelig å forsvare, slik den politiske eliten ser det.

At Israel selv har atomvåpen har blitt dokumentert av amerikansk etterretning i mange tiår. Landet har brukt tungtvann fra en rekke land for å utvikle atomvåpen, deriblant hemmeligholdte leveranser fra Norge i 1959, har senere avsløringer vist.

– Israels første statsminister, David Ben-Gurion, så på atomvåpen som israelernes siste skanse for å forhindre et nytt holocaust, sier Kvindesland.

Men til tross for dette er Israel det eneste av verdens kjente atommakter som ikke har bekreftet atomvåpnene sine. Landets kjernefysiske ambivalens har forplantet seg hos befolkningen, forteller han.

– Atomvåpen er et tabu blant vanlige israelere. De snakker ikke om det, selv om de vet at våpnene finnes.

Dette gjelder også oppover i maktapparatet. Da en av de mest ytterliggående ministrene i Benjamin Netanyahus regjering lanserte atomvåpen som et alternativ i krigen mot Hamas på Gaza i 2023, ble han suspendert fra møter i kabinettet.

Iran har, i motsetning til Israel, skrevet under den internasjonale ikkespredningsavtalen (NPT). I 2015 ble det forhandlet frem en egen atomavtale mellom Iran og FNs sikkerhetsråd, som innebar at økonomiske sanksjoner mot landet ble opphevet. Men etter at Donald Trump trakk USA ut av avtalen i 2018, har den blitt kraftig svekket.

Kvindesland har bodd både i Israel, Palestina og Iran, og kom denne våren med boka Iran og Israel – gamle venner, nye fiender. Han har også skrevet doktorgrad ved University of Oxford om den jødiske minoriteten i Iran.

– Fordi det dreier seg om en selverklært muslimsk og en selverklært jødisk stat vil noen anta at jøder og muslimer har kriget bestandig, og at religion har spilt en større rolle i konflikten enn det faktisk har.

Men dagens konflikt mellom landene startet først på 1990-tallet, og handler først og fremst om hvem som skal være den regionale stormakten i Midtøsten.

Mellom 1952 og 1979 var landene allierte, under det iranske sjah-monarkiet. Kvindesland  forteller om hvordan landet var en trygg havn for mange jøder som flyktet fra Sovjet under andre verdenskrig.

Israels angrep på Iran i juni i år gav lanseringen av boka et mer brennbart fokus enn han forventet.

– Boka ble veldig aktuell, dessverre. Jeg må nok skrive et kapittel til.

Hvor hardt Israels angrep på Iran i sommer faktisk klarte å ramme landets atomprogram er fortsatt uklart. Men at Iran er svekket militært, er de fleste eksperter enig om.

– Iran ligger med brukken rygg nå. Men noen i landet kan argumentere for at noen atomvåpen er det de trenger, sier atomvåpenforsker Larsen.

Israels atomvåpen gir dem friere tøyler i regionen, og setter grenser for hva andre stater tør å gjøre, mener han.

Også andre stater kan kompensere for militær underlegenhet med å bygge opp atomvåpen. Og med flere aktører med kjernevåpen øker risikoen for at ting går galt, forteller forskeren.

Men hvor stor er sannsynligheten for at noen av statene faktisk vil bruke atomvåpen?

Larsen liker ikke å snakke om sannsynlighet for atomkrig, og sammenligner med russisk rulett.

– Grunnen til at jeg ikke driver med russisk rulett handler ikke om sannsynligheten for at det går galt, men om den dødelige konsekvensen dersom det skulle gjøre det.