Det klassedelte foreldreskapet

Mens noen foreldre rekker både Lucia-frokoster, åpen dag og skoleavslutninger i arbeidstiden, må andre bli på jobb. For barna blir forskjellene synlige lenge før de kan sette ord på dem selv, ifølge Brita Bungum.

Bungum er professor ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU, og har i flere tiår forsket på sammenhengen mellom arbeidsliv, foreldreskap og barns hverdagsliv. For henne handler dette ikke bare om travle småbarnsår eller dårlig samvittighet. Professoren er mer opptatt av hvordan arbeidslivet skaper ulike vilkår for det å være forelder – og hvordan forskjellene blir synlige allerede i barnehage og barneskole.

– Vi har et arbeidsliv som er delt mellom dem som har fleksibilitet, og dem som må være fysisk til stede for å kunne gjøre jobben sin, sier hun. 

Mens mange har jobber som tillater hjemmekontor og fleksibel arbeidstid, krever andre yrker at man må være fysisk til stede.  Konsekvensene merkes i møte med skolens og barnehagens forventninger – fra julefrokoster til sommeravslutninger.

– Skolen har en tidsstruktur som passer mye bedre for middelklasseforeldre med fleksibel arbeidstid. Institusjonene er rigget for de som kan flytte møter, svare på e-post fra sidelinja eller jobbe inn timer senere, påpeker Bungum.

I forskningen sin intervjuet hun både foreldre og barn i ulike aldersgrupper. Det gjorde inntrykk å se hvor tidlig barna registrerte forskjeller mellom familier. 

– De la merke til hvem som alltid ble hentet tidlig, hvem som hadde foreldre som stilte opp, og hvem som aldri hadde noen med på arrangementer.

Likevel mener hun bildet er mer sammensatt enn bare «ressurssterke» og «ressurssvake» foreldre. Standardiserte arbeidstider kan gi forutsigbarhet og tydelige grenser mellom jobb og familieliv. For barn av høyt utdannede foreldre med svært fleksible jobber kan utfordringen være en annen: Foreldrene er fysisk til stede, men mentalt på jobb.

– Noen av barna beskrev foreldre som hele tiden var litt opptatt. Jobben fløt inn i familielivet. De var hjemme, men ikke nødvendigvis til stede. 

Bungum mener utviklingen også handler om kulturelle idealer for hva en «god forelder» er. 

– Foreldrerollen er blitt mye mer intensiv. I dag forventes det at foreldre skal delta overalt – på treninger, skolearrangementer og fritidsaktiviteter.

Hun peker på at dette også handler om sosial posisjonering. Skolen og fritidsarenaene blir steder hvor man viser fram foreldreskapet sitt og sammenligner seg med hverandre. Pandemien viste samtidig at mange foreldre opplevde det som en lettelse da arrangementer og oppmøtekrav forsvant.

– Likevel gikk vi raskt tilbake til de samme forventningene etterpå. Hvorfor?

– Det ligger dypt i skolekulturen og i ideen om at foreldre alltid skal være tett involvert. Skolen har også et lovpålagt ansvar for foreldresamarbeid, men mange aktiviteter er lagt opp på en måte som forutsetter at foreldre kan være fleksible i arbeidshverdagen. Kanskje er noe av dette et etterslep fra en tid da flere mødre var hjemme.

Når tidsklemma blir for vanskelig, er det ofte kvinner som tilpasser seg. Mange mødre går ned i stilling eller tar ulønnet permisjon for å få hverdagen til å gå opp. Bungum mener dette ikke bare handler om individuelle valg, men om strukturer i arbeidslivet og skolen.

– Resultatet blir lavere lønn, svakere pensjonsopptjening og større økonomisk avhengighet over tid. Det er en forsterkning av eksisterende ulikhet. 

I områder med stor sosial og kulturell variasjon er skolene ofte mer bevisste på at foreldre har ulike muligheter til å stille opp – og bedre på å unngå at forskjeller blir synlige og belastende for barna, ifølge forskeren.

For eksempel kan ansatte sørge for ekstra utstyr til barn som mangler Luciaklær, eller finne andre måter å involvere foreldre på enn fysisk oppmøte midt i arbeidstiden.

– Spørsmålet er ikke om foreldre skal involvere seg i barnas liv – men hvordan samfunnet kan gjøre det mulig for flere, understreker Bungum. 

Hun etterlyser større bevissthet fra flere skoler, og peker på at enkelte arbeidsplasser har lokale ordninger med velferdsdager for småbarnsforeldre ved planleggingsdager og skolearrangementer.

– Barns levekår henger tett sammen med foreldrenes arbeidsvilkår. Det er en sammenheng vi fortsatt snakker altfor lite om, mener Bungum.

Merete Hansen er rektor ved Ruseløkka skole i Oslo – en skolekrets med store sosiale forskjeller, der kommunale boliger og noen av hovedstadens dyreste adresser ligger side om side. Nettopp derfor er skolen opptatt av hvordan forventninger til foreldredeltakelse kan slå ulikt ut. 

– Vi forsøker å legge minst mulig foreldreinvolvering til arbeidstid. Utviklingssamtaler tilbys  for eksempel både på dag- og ettermiddagstid, slik at flere skal ha mulighet til å delta, forteller Hansen. 

Samtidig ønsker hun ikke et skolemiljø uten foreldreengasjement.  

– Hvis vi skulle tenke at vi ikke vil ha foreldredeltakelse fordi det kan skape forskjeller, ville vi mistet noe veldig viktig. Foreldreengasjement betyr mye både for skolemiljøet og fellesskapet mellom familiene. 

Hansen understreker at det ikke bare handler om klassiske skiller mellom akademiske og praktiske yrker. Også foreldre med krevende og samfunnskritiske jobber kan ha begrensede muligheter til å stille opp. 

– Vi ser at foreldre med «viktige» jobber, som leger eller andre med lite fleksibilitet, ofte ikke kan delta så mye. Det er ikke nødvendigvis så enkelt som høy eller lav utdanning.

Hansen tror barn legger merke til forskjellene, selv om det ikke nødvendigvis er noe de snakker høyt om.

– Selvfølgelig kan det være et stigma knyttet til det. Barn merker hvem som har foreldre som alltid er med og hvem som sjelden eller aldri deltar.

Samtidig opplever hun at mange foreldre strekker seg langt for å inkludere hverandre. Dersom noen ikke har anledning til å bidra på dugnader eller arrangementer, hender det at andre foreldre tar et ekstra ansvar. 

– Vi må bort fra en kultur der barn indirekte straffes fordi foreldrene ikke har hatt anledning til å bidra. Dugnadene skal være til for fellesskapet, ikke en betingelse for å høre til. 

Nettopp dugnader og skolearrangementer kan være viktige inkluderingsarenaer, særlig i en mangfoldig foreldregruppe, ifølge rektoren. 

– Mange foreldre sier at det er først når de står i kiosken på 17. mai eller hjelper til på et arrangement at de faktisk blir kjent med andre foreldre. Det skaper tilhørighet både til skolen og til nærmiljøet, avslutter Hansen.