Det hjemløse Norge

Etter flere år med nedgang øker bostedsløsheten igjen i Norge. I 2025 ble 4197 voksne registrert som bostedsløse. Det er 26 prosent flere enn i 2020.

– Bostedsløshet er ingen statisk tilstand, men en posisjon personer beveger seg inn og ut av, påpeker Evelyn Dyb, seniorforsker ved OsloMet og en av forskerne bak den ferske nasjonale kartleggingen av bostedsløshet.

Når vi snakker om bostedsløshet, er det lett å se for seg mennesker som sover på gata. Men det er en liten del av virkeligheten, ifølge Dyb. Bostedsløse oppholder seg ofte på midlertidige botilbud, hos venner eller slektninger.

– Det betyr at bostedsløsheten i stor grad er skjult, sier Dyb.

De fire storbyene Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger står for omtrent halvparten av de registrerte bostedsløse. Oslo har klart flest i absolutte tall, men målt mot folketallet er bildet et annet: Bergen har langt høyere andel bostedsløse enn de andre storbyene, og har samtidig hatt en kraftig økning. Trondheim går i motsatt retning.

– Det er store variasjoner mellom kommunene. Forskjellene må forstås i lys av både boligmarkedet og hvordan kommunene arbeider med bostedsløshet, forteller Dyb.

En kommune med et høyt antall bostedsløse kan gjøre en veldig bra jobb, uten at de får de helt store resultatene, ifølge forskeren. Er det få egnede og rimelige boliger, blir veien ut av bostedsløshet vanskeligere. Hun nevner Sandnes som et eksempel.

– Sandnes har alltid ligget høyt, til tross for at de er blant kommunene som gjør mest for å bekjempe bostedsløshet. At det er en kommune som har vokst raskt og blitt en stor kommune, samtidig som den ikke har utviklet bystruktur og har for eksempel lite boligblokker, er noe av forklaringen.

Dyb understreker samtidig at prioriteringer kommunene gjør har stor betydning. All forskning viser at man må jobbe med dette over tid for å se resultater. Ildsjeler som legger press på egen kommune for å motvirke bostedsløshet, har også mye å si.

At politiske prioriteringer kan gjøre en forskjell, har man sett tidligere. Fra rundt år 2000 var det mulig for kommunene å søke om statlige midler gjennom Husbanken til arbeid mot bostedsløshet. På det meste var det rundt 80 millioner kroner tilgjengelig, ifølge forskeren. Midlene ble blant annet brukt til å sette i gang prosjekter og gi kommunene ekstra kapasitet.

Ordningen ble besluttet avviklet i 2016.

– Erfaringene viser at det ikke er nok å få bostedsløsheten ned én gang. Arbeidet må fortsette, påpeker Dyb.

Da forskerne kom med sin første rapport om bostedsløshet i 1996, opplevde sentrale myndighetene det som alarmerende. Dette førte til at de la press på kommunene om å prioritere bostedsløshet. De siste årene har ikke presset vært like sterkt, ifølge forskeren.

–Når man begynner å nærme seg et mål, er det lett å tenke at noe annet må prioriteres. Men vi har sett at det nettopp er det vedvarende arbeidet som gir resultater.

Dyb trekker frem at bostedsløse er en gruppe som har få sterke stemmer i offentligheten. Det kan gjøre det vanskeligere å holde temaet høyt på den politiske dagsordenen over tid.

– Dette er mennesker som ikke står på barrikadene og krever sine rettigheter, og som ofte heller ikke har pårørende som kan gjøre det for dem. Det er en marginalisert gruppe som i liten grad kan kjempe sin egen sak.

Samtidig ser forskerne en utvikling der flere i denne gruppen blir eldre. For første gang er det målt flere bostedsløse over 55 år enn under 25.

– Vi spekulerer på hvorfor det er slik, sier Dyb.

Hun mener en mulig forklaring er at mennesker med omfattende problemer i dag får bedre hjelp og lever lenger enn tidligere. Dermed kan flere bli eldre i en situasjon med langvarig bostedsløshet.

Rapporten viser at svært få bostedsløse har jobb. Over halvparten hadde pensjon, uføretrygd eller andre velferdsytelser. Et stort flertall er norske statsborgere, og over 70 prosent er menn. På et punkt er imidlertid kvinnene i flertall.

– Blant bostedsløse som har egne barn, er kvinner i klart flertall. Samlivsbrudd kan være en av årsakene til at man mister boligen. Å bli aleneforsørger kan få store økonomiske og praktiske konsekvenser, understreker Dyb.

I 2025 ble hele 499 barn registrert som bostedsløse sammen med foreldrene sine. For Dyb er dette særlig bekymringsfullt. Hun forteller at flertallet av de som er bostedsløse sammen med barna sine opplever dette som et nytt og akutt problem, mens mer enn en fjerdedel i denne gruppen opplever bostedsløshet som et langvarig problem.

– Dersom bostedsløshet også er gjentakende, som vi vet at det er for noen i denne gruppen, er det ikke et godt utgangspunkt for en trygg barndom, sier Dyb.

Bergen har i mange år ligget øverst på lista over kommunene med høyest antall bostedsløse per innbygger. Her er 640 personer registrert som bostedsløse, noe som tilsvarer om lag 2,1 bostedsløse per 1000 innbyggere.

– Det er vanskelig å peke på én årsak til at vi har så mange bostedsløse. Det er et sammensatt problem, sier Elisabeth Franzen, seniorrådgiver i Byrådsavdeling for barnevern, sosiale tjenester og mangfold i Bergen kommune.

Høye boligpriser, lav boligbygging og kommunenes økonomi er blant faktorene som gjør situasjonen krevende, mener Franzen. Samtidig jobber Bergen kommune med flere tiltak for å øke tilgangen på boliger. Blant annet inngår kommunen tilvisningsavtaler med private utbyggere, som gir kommunen tilgang til en viss andel av boligene som bygges.

At Bergen også skiller seg ut med mange eldre bostedsløse, som har vært uten bolig over lang tid, har kommunen selv forsøkt å forstå.

– Vi har lurt på hvorfor det er slik. Det kan kanskje speile befolkningen for øvrig, at vi blir en eldre befolkning og at denne gruppen også blir eldre, sier Franzen.

Hun understreker at det ikke finnes noen rask løsning, og mener mye av forbedringspotensialet ligger i det å jobbe enda mer målrettet og langsiktig.

– Vi må jobbe med å både øke boligbyggingen generelt og med å skaffe boliger til vanskeligstilte.

Trondheim skiller seg positivt ut blant storbyene. Med 114 bostedsløse er de den eneste som ikke har hatt en økning i denne gruppen  siden 2020. Byråd for sosiale tjenester i Trondheim, Espen Agøy Hegge, mener en viktig forklaring er at kommunen har jobbet mer systematisk og helhetlig.

–Slik får vi folk både raskere inn i bolig og får gitt riktig oppfølging. Vi har et tett samarbeid mellom NAV boligtildelingen, helse- og rustjenestene og en rekke ideelle aktører, sier Hegge.

For personer som har vært bostedsløse over lang tid, trekker han særlig fram Housing First. Modellen innebærer at personer får flytte direkte inn i en ordinær bolig, samtidig som de får tett og individuelt tilpasset oppfølging. Kommunen har også styrket arbeidet med å forebygge utkastelser. Bomiljøteamet samarbeider med andre aktører for å håndtere problemer før de blir for store.

– Nå har også Kirkens Bymisjon vunnet et anbud om praktisk bistand til vanskeligstilte på boligmarkedet. Dette fordi vi ser at flere trenger hjelp og støtte til de praktiske, konkrete stegene som må tas når man skal etablere seg i en bolig – og bli boende, påpeker Hegge.